Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Tja...jeg slanker meg jo egentlig ikke for helsas del, om man ser det sånn. Jeg slanker meg fordi jeg ønsker å være tynn, hehe. Jeg ønsker å kunne kjøpe ett hvilket som helst klesplagg i en hvilkens som helst middelmådig motekjedebutikk i Norge og vite at det passer. Er jeg overfladisk? Egentlig ja;)

En evt. bukplastikk eller oppstramming her og der kommer til å være begrunna i mitt ønske om å se bra ut. Det er forfengeligheten som trer fram. Forfengeligheten er faktisk så sterk at det kan gå ut over livskvaliteten min dersom jeg måtte gått rundt med slappe pupper og hengemage. Så...overfladiskhet og helse henger nok litt sammen.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Signerer deg, Cherry - skal innrømme at "så overfladisk" er nok jeg også, når alt kommer til alt. Sånn er det...

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Fy for noen dårlige forbilder dere er som vil føle dere bra!

Jeg har et arr som dekker hele den ene skuldern min + endel på halsen. Dro kaffevann over meg når jeg var ett og et halvt år gammel. Er jeg en forferdelig person og et fryktelig dårlig forbilde for dattern min om jeg føler at jeg har litt lyst til å få det bort?

Jeg går aldri med singlet eller t-skjorter som viser litt av arret. Gjør jeg det så får jeg tusen blikk og førti spørsmål.

Nå har jeg ikke sjekka om det er noe mulighet for å få det bort, men regner med at det ikke er mulig, siden det er såpass stort og stygt. Men jeg kommer nok til å gå hele livet og ikke orke å vise frem skuldern min. Selvbildet og selvverdet mitt har jeg jobbet med for lenge siden og jeg har det helt fint med megselv. Er kjempeglad i kroppen min som har båret frem et barn og som følger meg i tykt og tynt. Men det betyr ikke at jeg har det kult med dette som har plagd meg og på en måte hemmet meg hele livet.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Hva med det å faktisk ha en mamma/søster/tante etc som utstråler selvtillit og selvsikkerhet etter en slik operasjon? Hva med å faktisk få en mamma som tør å være med på stranda, bade på badeland og kunne kle seg flott i fine kjoler uten å tenke "næææi... jeg vet ikke helt jeg..." og skamme seg over kroppen sin. Jeg tror faktisk at det er _det_ barna legger vekt på, ikke det å være perfekt utad eller lignende.

Det er jo opp til foreldrene å vise holdninger, og om man fra før av har en holdning som du, Carisma, og så deretter legger seg under kniven, da kan man snakke dobbeltmoralsk.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg tenker at det må kunne finnes en mellomting, jeg. Om noen så dokumentaren til Claudia Lisboa på NRK (vet ikke når den ble sendt, for jeg så den på nett-TV, men tror det var ganske nylig). Mellom hennes familie og det trådstarter forespeiler er det et hav av nyanser. Det må jo gå an å ikke dra ting fullstendig til ytterpunktet.
Ja, jeg er forfengelig, litt overfladisk til og med, men det utelukker virkelig ikke at jeg har dybde, for det har jeg plenty av. Og jeg definerer meg fra innerst til ytterst. Litt greit å ikke se så svart/hvitt på det, eller?!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Det går ann å ha flere lag, ja! Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Og det er ikke alltid det FYSISKE det går på, selvom det er det fysiske som forandrer seg.
Er lett å sitte her på en høy hest og snakke høyt om at man HVERTFALL ikke slanker seg for å se bedre ut. Men ikke kom her og si at man føler seg litt mer vel i segselv etterhvert som kroppen minsker litt i størrelse. Come on. Den kjøper jeg ikke et sekund.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Nettop, de vil ha med en person som har det gøy på stranda eller badeland uavhengig av utseende! Det finnes da de som utstråler selvsikekrhet FØR en slik operasjon også, jeg tror de har minst like happy barn som de med plastikkmammaer!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Og det finnes dem som overhodet ikke er sikker på seg selv, og en slik operasjon vil gi dem nettopp den selvsikkerheten. Og da får man en glad og fornøyd mamma. ;)

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Hmm jeg har tenkt litt på dette i og med at jeg har tatt bukplastikk og jo har barn, bla. ei datter på 6 år. Men jeg ville aldri vært bukplastikken foruten, altså. Kirurgen fjernet TO KILO hud fra magen min. Jeg kunne levd med det, men det var skikkelig plagsomt både psykisk og fysisk for meg. Jeg tok også en vektoperasjon jeg sikkert kunne vært foruten ved å slanke meg på andre måter, men det klarte jeg jo ikke. Men den operasjonen var jo dermed egentlig livsnødvendig for meg, da det ikke bare gikk på utseendet.
Bukplastikken gikk mer på utseende og selvfølelse enn på det medisinske, selv om sistnevnte også var et issue (ellers hadde jeg jo ikke fått det dekket heller), men som sagt var det ikke akkurat livstruende eller noe, hadde jeg måttet leve med det hadde jeg jo klart det selv om jeg har fått et helt nytt og bedre liv nå, med bukser som endelig passer og en synlig navle.

Jeg vet ikke hvorfor jeg føler for å forsvare meg, egentlig. Jeg håper og tror at mine barn vil forstå hvorfor jeg gjorde dette, at jeg aldri har hatt planer om å se ut som Barbie. Puppene mine burde også fikses, det samme med lårene, jeg har tross alt gått ned over 70 kilo og huden henger og slenger. Men jeg tar nok ikke flere operasjoner enn bukplastikken jeg har hatt, selv om jeg skjønner veldig godt de som velger å fortsette, for det er ikke noe gøy å ha to filleskinn som ligger og disser i BHen. Jeg har pupper som ei 80 år gammel dame, og jeg er 30. Men nå er ikke puppene noe jeg går rundt og viser til Gud og hvermann heller, så det skal jeg klare å leve med.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Men Iset, jeg forstår ikke utsagnet "..så det skal jeg klare å leve med". Hvorfor skal du gå igjennom resten av livet med noe du overhodet ikke er fornøyd med når det kan endres med et inngrep som er like risikofritt og rutinemessig som en vaksinasjon? Om vi hadde levd i et samfunn uten moralister og bedrevitere der folk respekterte andres valg fullt og helt, ville du fortsatt sagt "det skal jeg klare å leve med" eller hadde du tatt en tur til legen?

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

For meg går det vel mest på det at jeg hadde en såpass tøff rekonvalesens etter bukplastikken (vektoperasjonen var en blåbærtur i forhold) at jeg ikke tør å ta flere operasjoner, jeg takler bla. ikke narkose, det er aldeles grusomt. Så jeg lever heller med det enn å utsette meg selv for flere operasjoner, tror jeg. Jeg er enda ung så jeg får se hvordan pupper og lår ser ut om noen år, men akkurat nå er det mer verdt å leve med det enn å legge seg under kniven igjen for min del. Hadde et slikt inngrep vært like kjapt og greit som en vaksinasjon hadde jeg gjort det for lenge siden. :p
Men bukplastikken angrer jeg ikke en eneste dag på, til tross for ubehaget i ettertid (noen uker i helvete, et liv i himmelrike). :)

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Ikke kjapt og greit, men så rutinemessig at risikoen vel er omtrent den samme. Jaja, kjedelig at du sliter med operasjoner men sånn utenom det da? Det er jo i prinsippet ganske kjipt at man har valget mellom å leve med noe man føler seg lite vel med, eller leve med at andre ser på deg som svak og overfladisk fordi man ikke lever opp til deres ubegrunnede moralske standarder? =/

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Ja, jeg prøver å ikke bry meg om hva andre mener, jeg ville ikke leve med den magen jeg hadde og tok bukplastikk og om andre mener jeg burde ha levd med 2 kilo ekstra løshud på magen fordi datteren min en dag vil synes jeg er overfladisk, får bare være. Livet mitt er så forandret til det bedre at jeg lar det prelle av. Og det at lårene disser og puppene er små rynkeskinn er i grunnen veldig lite skjemmende i forhold til det jeg slet med før. Nå er jeg slank og har verdens flateste mage, jeg liker det jeg ser i speilet nå og det har jeg ikke gjort siden jeg var liten jentunge, egentlig aldri.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Synes folk er pussig aggresive mot carisma her, spesielt tatt i betraktning at mange synes alle burde få gjøre som de føler er best. Det inkluderer tydeligvis ikke å ytre det de mener er best.

Jeg tenker det er flott at flere her er negative til plastisk kirurgi, men veldig mange glemmer at dette ikke er en svart/hvitt sak. Jeg er vanligvis veldig enig i at folk får gjøre som de vil, og i et fritt land er det selvfølgelig ikke noe alternativ. Vi kan si hva vi mener om saken, men trådstarter både kan og burde gjøre det som passer henne best.

MEN. Jeg synes det er utrolig viktig å tenke igjennom hvor grensa går. Plastisk kirurgi er ikke bare positivt, og selv om trådstarter virker voksen og reflektert er det litt skummelt å høre folk prate om kirurgi som en bagatell som man bare burde hive seg uti fordi det sikkert kommer til å gjøre livet sååå mye bedre.
Å sammenligne slanking og plastisk kirurgi synes jeg blir vel ekstremt selv om man kan argumentere med at forfengeligheten spiller inn på begge. Men hvor går egentlig grensa i forhold til bukplastikk? Å rette opp arr? Nye pupper "bare" fordi naturen har gjort sitt? Jeg synes ikke man skal dra alt over en kam, men tenke litt igjennom hvor vi vil at grensa skal gå.

Det handler litt om å ha standarder for hvordan vi vil ha det. Ideelt sett burde selvfølgelig alle være fornøyd med kroppen sin uansett. Jeg innser at det ikke er realiteten, men jeg føler at dersom vi aksepterer at man skal kunne endre det man vil så lenge man har muligheten, så har vi egentlig tapt. Og jeg nevner dette ikke fordi jeg synes hun skal være fanebærer i kampen mot forfengeligheten, men fordi jeg synes det er viktig å ha et reflektert forhold til konsekvensene av instillingen "det er bare å få det fikset".

Jeg har en veninne som planlegger fettsuging for tiden, for å bli kvitt en del problemområder som alltid har plaget henne. Jeg vet hvor mye det betyr for henne, og støtter henne uansett i hennes valg. Men tror jeg operasjonen kommer til å spille noen som helst rolle for hvordan hun har det etterpå? Nei. Ikke en døyt.

(Oi, det ble langt! Beklager om det er litt usammenhengende, hjernen er ikke på sitt beste under nattevakt. :P )

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Visst kommer operasjonen til å spille noen rolle for hvordan hun har det etterpå! Hun kommer til å få det bedre med seg selv! Noe annet er rett og slett tåpelig å si. Om områdene plager henne så tar det faktisk opp en stor del av livet hennes, en stor del av livet som kommer til å frigjøres!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Det er faktisk ikke så enkelt Cherry. Sorry, hadde vært fint om det var det, men virkeligheten er at mesteparten sitter i hodet. Og det tror jeg gjelder for de fleste. Virkeligheten er at mange kan slanke seg så mye de vil, operere seg både her og der, og likevell ikke føle seg en døyt bedre.

Hadde vi alle vært realistiske og nøkterne når vi så oss i speilet, hadde verden vært fri for spiseforstyrrelser og selvskading og sannsynligvis også plastiske operasjoner.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Det er jo ingen som vet det sikkert, hun kan jo reagere på begge disse måtene. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har det i hvert fall mye bedre med meg selv etter bukplastikken (og vektoperasjonen, men den er jo ikke kosmetisk på den måten så vi snakker jo ikke om den her, egentlig). Jeg har ikke angret et sekund og er overlykkelig for å ha gjennomført det, kan ikke beskrive det nok, engang. Mens andre som tar bukplastikk sikkert ikke føler seg annerledes etterpå, ikke vet jeg. Jeg er jo fullt klar over at noen bruker operasjoner som dop, omtrent, og aldri blir fornøyde, og det er vel DE tilfellene som er spesielt negative. Jeg har det heldigvis ikke sånn, da hadde jeg løpt rett til legen og fått fikset både pupper, lår og grevinneheng asap.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

:confused:

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Vi har hatt mange pasienter hos oss som har fått operert EN ting. De stråler når de går ut døra og sier at NÅ skal alt bli så myye bedre, men et par måneder er de tilbake igjen for å få fikset noe annet... De har funnet andre ting de er misfornøyde med. :( Ballen har begynt å rulle...

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Ja Kanutten, det er litt det jeg prater om. Selvfølgelig håper jeg intenst at min elskede veninne får det bedre med seg selv etter operasjonen. Men jeg er veldig i tvil om det er selvsikkerheten som lider pga de mindre perfekte delene på kroppen, eller kroppen som virker mindre perfekt pga selvsikkerheten. Og det tror jeg gjelder på mange. Jeg ser jo selv at hvordan kroppen min tar seg ut foran speilet har alt å gjøre med hvordan jeg har det i hodet den dagen. (Og her har heldigvis lavkarbo virket best. Ikke ved vekttap, men et stabilt godt humør. :) )

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Tusen takk for alle svar, og for deres engasjement folkens.

Jeg er nå litt i tenkeboks-mentalitet merker jeg, og vet for tiden ikke helt hva mer jeg kan tilføre min egen tråd her. Mulig det plutselig dukker opp noe, men det får vi ta om det kommer. :o

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Vet du?? Uansett hva vi alle måtte tenke og synes så synes jeg at DU skal gjøre det som føles rett for DEG!! Du ba bare om meninger og det fikk du. :p
Men bare DU vet hva som vil føles rett for DEG! Og da bør du handle deretter. :klem: