Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Da har jeg snart gjennomført en 24-timers EKG, noe som i og for seg har gått helt greit.
Men om denne målingen vil gi legene noe svar i forhold til det antatte epilepsianfallet i september, se det gjenstår å se.
Skal snart finne meg en buss og komme meg til Haukeland for å ta av utstyret, og så skal jeg i neste uke tilbake for en hjerte intervensjon (syke/tredemølle e.l så vidt jeg har fått med meg).
Da vil jeg også få vite resultatet av denne EKG'en.
Er jo uansett kjempeglad for at de sjekker alt mulig, og spesielt hjertet siden familien har flere hjertepasienter.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Ble litt lettere irritert imorges da vekta viste +0,5kg, men det ga meg motivasjon til å trene litt ekstra idag, så nå er humøret bedre.
Har vært i 40 års OG 50 års bursdager denne uken. Jeg forsøkte å være flink, men det ble både alkohol og "feil" mat, så jeg har bare meg selv å skylde på. Nå er det en ny uke og nye muligheter. :)

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Trene ja, det må visst jeg gjøre i kveld. Har vært litt dårlig med det i det siste..

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Endelig har jeg mulighet til å skrive igjen! Tastaturet på maskinen min har klikket, og pcen er på sykehus. I dag er jeg i sogn og låner min stefar sin pc.

Nå blir det en litt lang historie. Jeg føler at det er kun dere jeg kan snakke med om dette, og derfor deler jeg det her. Om dere ikke gidder å lese gjennom hele så forstår jeg godt det.

Januar 2009 så veide jeg 120 kg. Jeg hadde hepatitt c, og skulle begynne på cellegift når midten av januar nærmet seg. Jeg visste ikke om at jeg veide så mye før etter en uke ut i behandlingen. Cellegiften gjorde at jeg raste ned i vekt. Jeg kastet opp, og lærte meg å sette pris på akkurat det. Jeg stakk etterhvert fingrene i halsen, og det ble en slags avhengighet kan man si. Juli 2009 kom, jeg ble erklært frisk, avsluttet cellegiften, og var da 83 kg. Noe jeg var rimelig fornøyd med. Ville dog ned ca 10 kg til. Jeg fortsatte å stikke fingrene i halsen fra tid til annen. Prøvde ut fullkorns pasta, fullkorns ris og alt det der. Var også innom lavkarbo en liten periode. Jeg gikk opp igjen noe på fullkorn. Kastet opp fra tid til annen, men jeg visste jo at det var dumt, og noe som kunne bli verre enn det var. Jeg trente noe kickboxing også. Før jul så skeiet jeg ut fra lavkarbo da jeg var på besøk hos svigermor og spiste noe usunt. Jeg stabiliserte meg noe i julen og gikk ned igjen pittelitt. Så etter jul, siste gangen jeg veide meg var jeg ca 94 kg. Og har nå i løpet av vinter og vår vært litt opp og ned. Jeg har en mor som legger utrolig lett merke til slikt. I sommer så følte jeg meg feit rett og slett. Selvbildet var langt nede, og jeg begynte en torsdag i juli, 15. tror jeg det var, på lavkarbo, og bestemte meg for at dette skulle bli en livsstil. Bare noen dager etter sluttet jeg jammen meg å røyke også... I august så møtte jeg min mor igjen, som mente at jeg hadde gått ned i vekt (hun kommenterte i juni at jeg hadde gått opp, og at jeg måtte være forsiktig så jeg ikke endte opp der jeg var i jan 2009). Etter jeg begynte å jobbe har det vært mye styr og lite mulighet til å besøke min mor, men nå reiste altså jeg og min gode gutt inn i går. Både han og jeg har gått ned. Min mor kommenterte det på oss begge, at hun syns vi hadde gått ned og såg godt ut. I dag tidlig, så bestemte jeg meg for å veie meg, jeg hadde tross alt gått ned, og jeg tippet (mer håpet kanskje) at jeg var ca 90-95 kg. Det var altså feil. Jeg er 103,5 kg. Det ødela hele humøret mitt. Jeg har altså gått opp 20 kg siden i fjor sommer. Gikk ut og jogget med hunden en tur. Noe jeg ikke har gjort på lenge, og var i overraskende god form. Men selvbildet har fallt fullstendig ned i dag, og humøret er elendig. Attpåtil så følte jeg at jeg spiste litt for mye kålrabistappe til middag, og valgte da å kaste opp litt... Noe jeg selvsagt vet er dumt, men det ble bare slik. Jeg håper nå at jeg klarer å begynne å trene på regelmessig basis. Det var godt å jogge i dag tidlig i nydelig natur med en vilter og glad bikkje. Men det at jeg kastet opp, og at selvbildet mitt er så lavt nå, følte jeg for å dele, men har ingen jeg tør å si sånt til utenom dere.

Slik, da var det sagt.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg må bare først og fremst si at jeg synes du er vanvittig tøff som tør å snakke om det som tynger den ned. Det er utroolig viktig! Ting som man holder inne i seg blir bare værre og værre hele tiden...!
Jeg kjenner til den følelsen av å liksom føle at man har gått ned, så går man på vekten også viser den MASSE mer enn det man trodde og man får denne følelsen av håpløshet..
Jeg hadde en slik opplevelse i fjor høst da jeg trodde jeg hadde gått ned (sist jeg så vekten min var i fjor vår og da var jeg 136-ish).. Så jeg gikk på vekten igjen på høsten ved godt mot. Og den gikk opp til 150, stoppet der og så blinket ordene "error" mot meg... Jeg fikk lyst til å dø der og da!!
Men i stedet for å kaste opp, så gikk jeg hjem og spiste meg stappmett, for å straffe meg selv...

Jeg har selv vært inne i en periode der jeg kastet opp alt jeg spiste. Men det førte ikke til noe sæærlig vekttap, bare til hodepine, svimmelhet og at jeg til slutt kolapset. Så derfor spiste jeg desto mer og lot det være nede..

Det er veldig viktig å ikke tenke seg selv ned. Heller tenke seg selv opp, si til folk at om de kaller deg feit, så smell tilbake at "Ja, jeg er kanskje feit, men jeg kan i allefall gjøre noe med det, i motsettning til deg som er stygg"... Eller om folk glor, så glo tilbake. Jeg takler i allefall ting med å slå tilbake, sånn at folk kan kjenne hvordan det kjennes ut. Det gjør meg både sint og lei meg, men jeg kan ikke la det dra meg ned. Og se det positive i det! Din mor synes du ser godt ut! Og det gjør garantert din kjære også..!

Også må jeg bare slenge med noe som skjedde i dag når jeg var på butikken.. Jeg stod å prøvde noen sko. så kommer det en unge og en ganske ung mor inn.. Denne ungen var vel kanskje 5-6... Så ser han på meg og snur seg til sin mor og sier HØYT " Hon damen der var sjæmpe svær!!" også snur moren seg og ser på meg og bare "Mhm!" også gikk de forbi meg og inn i butikken... Jeg ble stående å måpe og måtte nesten la det synke. At det går ANN! Er greit nok med ungen liksom. Det er av barn og fulle mennesker man får høre sannheten, men at moren tilsynelatende var HELT enig.. Jeg holdt nesten på å gå bort til henne og spørre hva hun mente med det...
*hisse seg opp igjen!*

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Det var veldig terepeutisk å få det ut :) Jeg har siden 10 årsalderen slitt med overvekt. Var tynn i 15 års alderen men gikk så opp mer og mer, til slutt så stagnerte det på 120 kg. Jeg ville nok vært fornøyd med å veie 70 kg, som vil si jeg skal ned 30 kg.... Jeg merket det tok mye på humøret, men gjorde som sagt godt å få det ut. Jeg gikk jo ned mye med å kaste opp, og kombinerte det etter en stund med trening. Men så var det å bli der da. Jeg tåler tydeligvis ikke karbohydrater i hele tatt.
Makan til frekkhet fra hun moren da! Det gjør meg forbannet å høre. Jeg hadde nok ikke klart å latt være å si noe. Enten jeg var deg, eller stod der som tilhørende.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

:klem: Anarko
Det er akkurat det jeg synes er godt med å være her inne i denne gruppen, for det er andre her som har lignende erfaringer som en selv og som faktisk forstår hvordan ting føles.

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver, selv om jeg heldigvis ikke er der selv akkurat nå. Ting vil være bedre i perioder og værre i perioder, prøv å fokusere på de positive elementene som at du er i bra form, ser bra ut og har funnet en livsstil som er bra for deg og du kan leve med videre.

Og så må jeg komme med en liten formaning på slutten. Oppkast er ingen god løsning på noe som helst. Det virker veldig riktig og enkelt der og da, men kan føre til stor problemer etter hvert med tenner og mage/spiserør. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Nå fikk jeg klump i halsen og skikkelig vondt inni meg Anarko :klem:.
Takk og lov at du er så tøff at du sier det akkurat som det er - det har så utrolig mye å si at man har et sted å avreagere. Jeg forstår fortvilelsen og frustrasjonen din og kjenner meg tilogmed igjen i det du forteller.

At det tallet på vekta skal bety så innmari mye...og til og med kunne avgjøre om dagen blir bra eller dårlig.... Egentlig er det bare helt for jævlig, for på innsiden er man den samme bra jenta, og på utsiden ser du akkurat like godt ut som alle sier. Ta dèt til deg i stedet - for det er definitivt noe i det!

Har det slått deg at du kan ha fått bra med muskler i kroppen som gjør at du ser mindre ut men likevel veier mer? Det er ikke så uvanlig på dette kostholdet.

Uansett har du åpenbart begynt på en reise som har en bedre misjon enn den du gjorde i 2009. Det er bra du er innsiktsfull og vet at du må la være å kaste opp.

Jeg tror du kommer til å klare deg fint og bli fornøyd med deg selv igjen:)

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Stoooor:klem:til både Anarko og StineH, dere er kjempetøffe som forteller så åpent om disse opplevelsene.
Og jeg må signere på den terapautiske effekten av å få utløp for frustrasjonen her på forumet, det hjelper veldig!
Selv har jeg heldigvis aldri vurdert å kaste opp som en slankemetode, men jeg kjenner meg veldig god igjen i beskrivelsene dere av både møte med andre mennesker og nedturen av å møte store tall på vekta.
Det er da det er så bra å komme hit, "rope" ut frustrasjon og fortvilelse og vite at her er det forståelse, trøst og oppmuntring å hente.

Da jeg leste innlegget ditt Anarko, ble jeg faktisk minnet på hvordan livet mitt var for 5 år siden - da veide jeg 122,5kg, var deprimert, tvansforet meg selv med sjokolade, potetgull, brød og annet høykarbo-mat og deltok aldri i sosiale sammenkomster hverken på jobb eller privat.
Det var tøft å komme seg ut av den ødeleggende spiralen, og jeg har hatt en del både frivillige og ufrivillige tilbakefall.
Men så lenge det er vilje til endring så vil endringen komme og det hjelper veldig med familie og venner som støtter en i hverdagen.
JA - det tar tid
JA - det er frustrerende at det tar lang tid
NEI - å kaste opp er ikke en løsning

Så vil jeg minne om at selv om tallet på vekta ikke står til forventningene, så betyr det ikke at du har feilet.
Kroppen er en merkelig sak, den responderer ikke alltid slik vi ønsker når vi ønsker det.
Og dette har du helt sikkert hørt før; bruk målebånd i tillegg til vekta
Jeg opplever stadig at vekta står stille eller går litt opp, mens omkrets rundt midje, hofter, lår og brys går ned.
Når vi er så store har vi tross alt myyyyye muskelmasse, spesielt i lår og legger, og muskler tar mindre plass enn fett.

Anarko - jeg leser viljestyrken din i innlegget ditt, bruk den til å jobbe deg gjennom denne perioden.
Ikke straff deg selv, men tenk heller;
Dette er situasjonen i dag, den kan jeg endre.
Ta en dag om gangen, og fokuser på her og nå så mye du kan.
Vi får ikke endre på i går, og dagen i morgen er et uskrevet blad - velg selv hvordan du fyller den :ja:

StineH - jeg er imponert over at du ikke snakket til hun moren, jeg tror nok jeg ikke hadde greid å la vær :rolleyes:
Og du har evig rett i at vi må tenke oss selv opp, den positive tanken er en av de kraftigste motivasjonsfaktorer vi har.

Stå på begge to :visemuskl:klem:

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg må fortelle dere hvor utrolig stor pris jeg setter på responsen dere har gitt meg her. Det får meg til å smile. Det er innmari godt at en del kjenner seg igjen i det jeg skriver også. Jeg hadde aldri kastet opp før 2009 for å slanke meg, selvsagt vært innom tanken, men latt det bli med det.
Til min vekt sitt forsvar; så har jeg tung beinbygnad, og er veldig sterk. Jeg har jobbet i silo og med slått oppover, og spilte fotball i 11 år før jeg ga meg i 2001 pga fotballskade. Muskler har jeg så vidt jeg kan huske alltid hatt. Den tynge beinbygnaden min gjør at jeg ikke har ambisjoner om å bli 60 kg. Når jeg var litt over 80 så var jeg jo normal. Selv om det forbauset meg. Til tross for mine 103,5 kg så bruker jeg M og L på cubus. Men tallet er deprimerende. Jeg husker i 2009 når jeg vippet under det 3 sifrede tallet at det var en seier, og det er nå blitt mitt nye delmål. Heldigvis går jeg tydeligvis rette veien, og skal nå prøve å kombinere trening med kostholdet også.

Jeg syns dere er så utrolig flinke hele gjengen, uansett hva dere har vurdert og ikke, vært gjennom osv... FOR en ting skal være sikkert; det har IKKE vært enkelt.

Nå skal jeg legge meg, og vet at i morgen er en ny dag, der jeg har tallet litt mer på avstand. God natt til alle og tusen takk!

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg har lyst til å tenke og filosofere omkring hva som egentlig er bra med lavkarbo og hvorfor jeg skal fortsette på det. Er jo så mye fokus for tiden på dette med kalorier inn og kalorier ut, og hvorvidt det er hele sanheten eller ikke.

Hadde jeg hatt insulinresistens eller hormonforstyrrelser eller ett eller annet, så hadde det jo vært soleklart at jeg skulle levd lavkarbo. Men så vidt jeg vet så har jeg ikke noen sånne ting som jeg kan skylde min (forhenværende) overvekt på. Det skyldtes ganske enkelt at jeg spiste for mye og spiste feil. Jeg kan jo helt klart ikke gå tilbake til mitt gamle kosthold, da vil jeg jo fyke opp igjen i vekt. Men hva med et "sunt norsk kosthold"? Det er jo det jeg stadig får høre. "Det er ikke brødskivene som gjør deg feit". Kanske stemmer det for meg?

Jeg tror det kommer ned i bunn og grunn til at jeg ikke tror jeg klarer å spise et sunt norsk kosthold. Hvis jeg åpner opp for det så er jeg på det samme kjøret igjen på kort tid. Det hender jo fremdeles at jeg spiser for å døyve andre følelser enn sult (selv om det ikke skjer så ofte lenger). Nå kan jeg faktisk gjøre det uten dårlig samvittighet, det har jeg aldri kunnet før. Jeg kjenner at det er med på å hjelpe meg til å ha det bedre. Hvor mye det er det, hvor mye det er at matvarer som jeg før ikke burde spise nå virkelig er forbudt og hvor mye det skyldes stabilt blodsukker det vet jeg jo ikke. Men alt i alt så har jeg et sunnere og bedre forhold til mat nå enn før.

For øyeblikket er jeg ganske streng med hva jeg tillater meg å spise. Jeg har egentlig ikke noe mål om å være i ketose, men er det i praksis mesteparten av tiden. Etter hvert så vil jeg nok kanskje åpne opp litt mer. Spesielt rotfrukter og frukt kunne være kjekt å kunne spise en gang i blandt. Men enn så lenge så tør jeg ikke å endre på noe, i frykt for at det vil utløse et stort skred og jeg snart er tilbake der jeg startet.

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, måtte bare få luftet litt tanker.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Filosofering og tenke høgt, det er lov det, christine :ja:

Uansett om det er 100% nødvendig med lavkarbo eller ei, så vil det jo ikkje vere uheldig å halde fram på det. Dette veit du jo funkar og gjer deg godt, mens "vanleg norsk" er litt faktor X framleis. Sikkert fornuftig å ta det litt forsiktig og sjå kor terrenget går. Du har i alle fall noko som du kan stole på og falle tilbake på (nemlig lavkarboen) dersom du skulle finne ut at du vil prøve og dersom det viser seg at det ikkje var lurt. Men du treng på den andre sida ikkje å skunde deg å prøve "vanleg" kost heller, fordi du hovudsakleg har det bra som du har det no?

Lykke til :)

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

:nikker: Har det veldig bra som jeg har det nå jeg. Så jeg har ingen umiddelbare planer om å endre på kostholdet. Var bare litt tanker rundt det hele.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Må bare dele en liten betraktning her... Med min størrelse som tilsvarer to voksne normalvektige kvinner....så er det ikke så kult å trene alltid. Jeg er av de raringene som liker best å røre meg når det er mørkt og ingen ser meg. Liker ikke tanken på at folk kan se på meg og tenke at "herregud se på henne da, vagger i vei....". Ja jeg veit - jeg ville aldri tenkt sånn om andre selv. Jeg ville heller blitt misunnelig og tenkt at det var godt gjort.

Uansett - jeg har hatt utrolig mange påskudd til å slaske på sofaen fremfor å være i aktivitet, jeg skal ikke nekte for at det er tungt å røre seg. Men - det som slår meg, er at energien nå kribler så i hele meg at jeg ikke klarer å sitte i ro. Jeg mosjonerer uten at det er planlagt og til tross for at påskuddene i hodet til å la være er mange. Jeg bare klarer ikke la være - bena er lette og kroppen bare har lyst å røre på seg.

Er det ikke rart?:rolleyes:

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Synes det høres helt herlig ut jeg. Og det beste er jo at det bare blir bedre og bedre. Etter hvert som formen blir bedre og kroppen bilr mindre så blir det bare kjekkere og kjekkere å være i aktivitet.:D

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Ja det kan verke merkeleg sånn ved første kikk, Sjanten, men no er det kanskje for første gong på årevis at kroppen din (ned på cellenivå) har tilstrekkeleg energi til å orke å bevege seg. Nok ein fantastisk ting med lavkarbo!!!!

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg må være helt ærlig å si at jeg ikke merker hvor mye energi og overskudd jeg har i hverdagen, MEN jeg merker godt hvor utrooolig uoppagt jeg blir med èn gang jeg går igang med høykarbo!
Og jeg kjenner faktisk hvordan kropper min lengter etter kjøtt, fett og all den gode lavkarbomaten...
SÅ min tanke er at høykarbolengselen, er jeg helt sikker på at sitter i psyken og ikke i fysikken.. Kroppen min jubler for hver eneste dag med lavkarbo, mens hjernen min lengter og lengter..

Litt tidlig på morran dette her kjenner jeg.. men det er i allefall mitt synspunkt..
Med mine 128 kg prøvde jeg en treningsøkt forrige uke, og holdt faktisk på å daue dagen etterpå og endte opp med en betennelse i skulderen.. sååå venter litt med den målrettede treningen tror jeg! Det skal dog sies at jeg har en aktiv hestehverdag, med hest som både jobb og hobby, så mosjon - det får jeg i massevis!

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Stoooor:klem:til både Anarko og StineH, ikke gi opp jenter. Dette vil dere få til begge to.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Stine H jeg er enig med deg at lysten på karbohydrater sitter i hue, og bare er psykisk. Når jeg tenker på det blir det lettere for meg å si nei. Jeg vil bestemme sjøl!

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Ja det sitter i hue.... Dèt må jeg ha mista da jeg gumla rosinboller i barnebursdag i dag.... 101 karber har jeg spist....:eek:

Pokker og. Skal glemme det og gå videre, når deigklumpen i magen er borte...

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du beskriver. Når jeg startet det store slankeprosjektet mitt i Januar så rommet jeg også 2 voksne personer. Det var kaldt og surt, og ingen vinterklær å oppdrive i str. kjempediger. Så jeg stappet meg inn i alt for trange klær for ikke å fryse i hel, og gikk og gikk, dag etter dag. Om kvelden når ingen så meg!!!

Men for en herlig følelse det er når man etterhvert synes at det er noe som mangler hvis man ikke har fått gått eller trent. Det eneste jeg merker, er at etter ferier o.l. er det likevel litt tungt å begynne på an igjen. Men etter en tur eller to, så er go'følelsen der igjen.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg har en gutt i barnehage, og har ved et par anledninger fått spørsmål fra noen barn i barnehagen om jeg har barn i magen.... De er jo bare troskyldige og ser en dame med stor mage, men likevel så er det litt vondt synes jeg, for det er jo en påminning om hvordan omverden oppfatter en. Eller mest flaut, dersom noen voksne overhører det. Men jeg smiler og sier at "nei, jeg har ikke barn i magen, jeg har bare spist for mye mat". Ok sier de da, og så er det ikke noe mer snakk om det.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Etter alle disse fedme diskusjonene som har vært denne uken her, så er det i alle fall en ting Kari J og Drevon ikke kan ta fra meg, og det er den utrolig gode følelsen det er å ikke gå konstant rundt som et matvrak og bare tenke på mat og søtt hele tiden. Jeg er virkelig for første gang i mitt liv mett og god på en alldeles herlig og behagelig måte.
Før spiste jeg meg stappmett, men selv hvor mett jeg var, hadde jeg like fort igjen lyst på noe godt/søtt.
Farvel til mitt kjipe karboliv!!!

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Dette oppsummerer vel omtrent ALT jeg føler!
Jeg spiser meg ikke lenger så mett at jeg nesten ikke klarer å puste, for så å stappe i meg en hel sjokoladeplate, eller noe en halvtime senere...
Uansett hva folk sier om lavkarbo, uansett folk sier om lavkalori, så har ALDRI lavkalori gitt meg den utroolig følelsen jeg har nå, aldri har jeg gått ned så mye over så kort tid, og aldri før har jeg spist så lite mat - HELT frivillig!!
Jeg stopper faktisk å spise når jeg er mett!
Jeg henger meg på deg solihjertet og vinker (nei, egentlig gir jeg finger'n) til mitt utrolig kjipe karboliv...

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Signerer denne, jeg vil aldri tilbake til karbohelvete.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Er det flere som har lest dagens VG om helsedirektørens forslag om avgifter på fet mat?
Jeg ble rett og slett så provosert at jeg sendte en epost til helsedirektoratet og påpekte at disse nøkkelhullsproduktene som stadig forfektes å være sunne, faktisk er fulle av stivelse og sukker - HVERKEN STIVESLE ELLER SUKKER ER SUNT!!!!!
Blir jo rett og slett diskriminering å avgiftsbelegge fett og ikke sukker!
Kjenner jeg er kjempefrustrert akkurat nå :(

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Tusen takk Sistegang :)
Min mor og jeg bakte noen grove boller/rundstykker i helgen. Fant oppskrift her inne. MYE kruskakli i de. Pluss linfrø, egg, litt bakepulver, jbkm osv.. Er ca 2 karber pr bolle. Jeg spiser en halv hver morgen. Første dagen så spiste jeg en hel, og fikk endeløst vondt i magen. Herremingodegud. Jeg merker det fremdeles på magen etter en halv bolle, men ikke slik som første dagen. Blir magen etterhvert vant med slik mat og reagerer mindre på det?

Ellers så er selvtilliten litt på vei tilbake. Jeg er hjemme i Bergen igjen med 1 par nye sko fra økonomisko, søte små pensko, som tidligere har kostet 250 kroner men som var på tilbud til 49 kroner! Nå mangler bare en tunika/kjole som jeg kan gå i neste uke når jeg og kjæresten skal opp til sunnmøre og feire 30-årsdagen hans. Jeg tror jeg er blitt litt mer forfengelig etter at jeg begynte på lavkarbo.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg var også innom Glitter i helgen og kjøpte meg en blomst som man skal ha i håret. Det har jeg ALDRI gjort før! :D

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg er iallefall blitt mer forfengelig etter at jeg har sett at kroppen min har blitt mindre og fått mer "riktige" former, Anarko.. :D

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Jeg har nok også blitt mer forfengelig ja.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Har også blitt mer opptatt av å pynte og ordne meg, og det er jo virkelig et godt tegn!
Koser meg med å kjøpe ny sminke, øredobber, klær, hårprodukter, sko osv.
Jeg har mange kilo igjen å ta av, men jeg vil også glede meg underveis med å "fikse litt på skroget" :).

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Smykker og sminke er mine "premier" når jeg når delmålene. Det må jo feires. :)

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

har en svak dag i dag:hylgrine:

har så lyst på alt som ikke er lov.
Er skikkelig matlei om dagen og:(

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Slik som meg, jeg har savnet brennende kjærlighet, eller burning love som den går for her i huset. I dag har jeg laget blomkålmos istedetfor potetmos, og skal prøve ut denne lavkarbovarianten av det :D Da spiser man noe som vanligvis ikke ville vært lov i hvertfall, og det gjør godt. :D

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Hva er det?


Ble svinefilet med blomkål og brokkoli i creme fraiche til middag idag

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Det er kjøttdeig i tomatpuresaus, blomkålmos (vanligvis potetmos). Ta en ildfast form, legg mosen nederst så kjøttdeig i saus øverst, ha på ost og inni ovnen til osten er godt smeltet.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

DET hørtes jo godt ut.

Blir middag i morgen:) Takk for tips

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Det hørtes ut som en god middag det, men det er ikke det vi kaller Brennende kjærlighet. Det er potetmos som man heller stekte bacontrerninger og løk over (med alt baconfettet)
Og jeg tror jeg må lage det med blomkålmos en dag. For nå fikk jeg veldig lyst på.

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Det er de to variantene jeg kjenner til også :) Men jeg er vant med at brennende kjærlighet er kjøttdeig i tomatsaus og potetmos. Var absolutt godt med blomkålmos :) Men jeg hadde litt for lite kjøtt i saus merker jeg. Men skal gjentas med mer kjøtt. :)
I dag blir det kylling med min saus a la spesial. :D (Marinerer kyllingen selv, tar kraften som kommer i den ildfaste formen når kyllingen har ferdigstekt seg i ovnen i en panne, og tilsetter creme fraiche. I dag har jeg også tilsatt champignon!)

Sv: Oktoberskravlestråden for 30+
 

Å, Anarko, takk for middagstips! Skal prøves i morgen, tror jeg har kjøttdeig i huset, trenger bare blomkål. Jeg har spist stekt bacon med savoykål, fløte og ost! Veldig godt og laget på 10 min!

I går kom jeg forresten på en lur ting for å kjempe mot snackssuget om kvelden: Når jeg blir helt gal av det så går jeg ned på rommet der vi har klesskap og tar ut bunaden. Så prøver jeg den. I går fikk jeg den ok på uten at det gjorde fysisk vondt i overkroppen! (Det gjorde det på 17.mai.... hadde den på 3 timer...). Bunaden er min store nemesis, sydd da jeg var tynn konfirmant av en mor som mente "max. voksen størrelse" var 42. ("Du blir vel ikke feitere enn det håper jeg"...) Så hun sydde den i 42, sydde den inn maks til konf. (da var jeg vel en str. 38-40). Og etterpå har det gått i å ta den ut, ut, ut... til den var på max. Så ble den trangere og trangere uten at det var mer å ta ut....
Nå er håpet at til neste 17.mai skal jeg be henne ta den INN! Gleder meg til å se bra ut + se mammas ansikt..... (kanskje aller mest.... hun er deler av årsaken til mitt vektproblem, desverre).

Nå er jeg halvgal og fysen, så jeg drikker te med sukrin og fløte! Og tenker på bunaden....