Sv: I dag ble jeg faktisk misunnelig...
 

Så lenge man lager de selv. De ferdige man kjøper er fulle av potetmel og annet tull.

Bruk heller fløte! Soya inneholder kunstige hormoner og kan tulle med syklusen...

Sv: I dag ble jeg faktisk misunnelig ...
 

Tror det er sunt, jeg!
Noen klarer sikkert å holde seg til lav-lavkarbo resten av livet. Sånn hver dag, til hvert eneste måltid.
Men tviler sterkt på at flertallet ALDRI skal smake noe høykarbo igjen..
Skjønner ikke hvorfor det liksom skal være noe så himla galt med det.

I slike tilfeller er det sikkert sunt å være vant til å ha kontroll på detta så man ikke skeier helt ut.

Jeg GLEDER meg til Sushi i helgen og har ingen som helst kvaler eller problemer med det:D

Sv: I dag ble jeg faktisk misunnelig...
 

Okei. Har bare smakt mamma sine til jul. Nammis <3 De er ikke butikkjøpte! ;)

Sv: I dag ble jeg faktisk misunnelig ...
 

Jeg craver evt bare light brus, bacon, eller atkinsbar. Men aldri ting jeg spiste mye før... som pottis og vanlig sjokolade.

Sv: I dag ble jeg faktisk misunnelig ...
 

Jeg tror jo mer man tenker på ting man savner, jo mer savner man dem også. Men man bør egentlig tenke mer på HVORFOR man savner det man savner. Er det smaken? Eller er det kanskje en annen grunn - er det noe som hører med i en gitt sosial setting? Er det noe man har tydd til tidligere som "medisin"?

Jeg opplever at det er få ting jeg virkelig savner, og de tingene jeg har trodd jeg savnet ofte ikke har smakt så godt som jeg husket det etterpå. Og i ekstreme tilfeller har jeg faktisk unnet meg en bit (merk én bit). Som feks da jeg var på besøk i utlandet og hadde kjempelyst til å smake på et par ting.. da gjorde jeg faktisk det. Det ble en bit av en snål yoghurt verten min hadde kjøpt, samt en bit av en sjokolade som virket spennende.

Jeg har levd med lavkarbo i ett år nå, og for å faktisk LEVE med dette nytter det for meg personlig ikke å være helt diktatorisk streng. Jeg vet at uskjeielser ikke er bra for meg, og begrenser de til de virkelig viktige situasjonene hvor opplevelsen min vil bli merkbart forringet ved å la være. I løpet av året har det egentlig bare vært jul og en ferietur til et annet kontinent som har kommet innunder "viktige situasjoner" - pepperkaker (dog i begrenset omfang) hører for min del julen til og ferien var for vanskelig å holde seg til strikt lavkarbo.

Men jeg må understreke at dette er individuelt. Jeg kommer meg relativt kjapt etter en utskjeielse, både i kropp og sinn. Dessuten lengter jeg virkelig etter lavkarbolivet etter noen dager på høykarbo, rett og slett fordi jeg er mer harmonisk og fornøyd på lavkarbo.

Jeg har også i løpet av det siste året gjort meg ganske mange tanker om hvorfor jeg fyser på ting. Beste måten å beskrive det på er at jeg har hatt en mental vårrengjøring i toppetasjen. Sjokolade er ikke lenger noe jeg spiser fordi jeg er lei meg. Kake er ikke lenger noe vi har i helgene fordi vi "fortjener å kose oss".
Jobber også hardt med å oppdra omgangskretsen til at vi kan "kose oss" sammen uten at det betyr at vi må knaske på noe søtt samtidig, og gledelig nok ser flere ut til å skjønne poenget.

Sånn. Hopper av gnåleboksen nå.