Sv: The Biggest Loser Norge
 

Det har jeg (og flere med meg) sagt, men hun vil ikke høre på det øret. Skjønner at hun strever etter vektnedgang for hvis ikke er det operasjon av hofter i neste runde.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

For å "skylde" på det psykiske og kunne bruke det som hvilepute må vel nesten det å slite fysisk være verre enn å slite psykisk?

Det er ikke noe "mer synd på" folk som sliter med å løse overvekten pga fysiske årsaker, enn det er på de som sliter med å rydde opp i de fysiske årsakene. Det er ikke lettere å rydde opp i psykiske årsaker til overvekt, enn det er å rydde opp i kjemiske årsaker.

Det snakkes mye om at man blir mistrodd der ute i verden, når man sier at man faktisk ikke har sittet i sofaen og trykka inn potetgull og brus. Men er det noe bedre å sitte her og mistro de som sier at det er psykiske årsaker til at de er overvektige da?

Er dette egentlig en konkurranse noen vil vinne?

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Når det er fysisk er det jo plutselig noe de må forholde seg til, og som det er mulig å gjøre noe med. Det psykiske blir fort noe å gjemme seg bak, litt sånn "stakkars meg som har det så fælt". Og det er jo tabu å si at man kan jobbe med psyken.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Hm?
Det var da litt av en holdning du utviser her? Gjemme seg bak? Stakkars meg som har det så fælt? Hvilke signaler sender du ut til lesere som f eks har lagt på seg massivt pga angst?
Skulle tro du mente at det å slite med psykiske problemer er en enkel affære. Jeg kjenner mange som har gjort en formidabel innsats med å ta tak i sine psykiske problemer. Virkelig. De har tatt takk i "styggen på ryggen", oppsøkt psykolog og jobbet seg gjennom det som er vanskelig.

Men jeg tror det er altfor enkelt å tenke enten -eller. Vi er ikke enten-eller, det er mye begge deler her.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Hvor er likerknappen når jeg trenger den :)

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Igjen har jeg ikke sagt det, jeg har sagt at endel som sliter med trøstespising gjemmer seg bak selvmedlidenhet og det at det er tabu å stille spørsmål ved hvorvidt det faktisk sitter i psyken (hvilket du jo understreker). Dessuten stiller jeg spørsmål ved om det alltid sitter i psyken, eller om ubalanser i kroppen gir utslag som forveksles med psykiske symptomer. Det viser seg jo at flere og flere diagnoser som tidligere ble sett på som psykiske har opphav i fysiologien. ADHD, Autisme, fibromyalgi, ME osv er jo i søkelyset ift at man finner avvikende resultater på det ift "friske" i f.eks bakterieflora, immunforsvar o.l.
Jeg har jo selv førstehåndserfaring med hvor syk man kan bli av at f.eks insulinutskillelsen ikke fungerer som den skal, og hvor mye det kan påvirke både av energi, humør og kroppslige reaksjoner.
Og det er jo ikke få som rapporterer kraftig forbedret psyke etter at de har fått kontroll på blodsukkeret, som igjen har fjernet trangen til trøstespising osv.
Uansett, hovedpoenget var at det ikke nødvendigvis er depresjoner og trøstespising som har ført til at deltagerne har blitt så store, men at de har underliggende kroppslige problemer som burde vært fult opp med noe annet enn slutning og ekstremtrening. :rolleyes:

Og en liten ting ang hva den og den føler når den leser innlegg: noen ganger leser, opplever eller hører man noe ubehagelig. Det er uuntåelig i livet. Man kan ikke gå rundt og la være å ta opp ting i tilfelle noen blir støtt av det! Det er jo kanskje et av hovedproblemene i samfunnet i dag, ingen skal støtes eller måtte forholde seg til ubehagelige sannheter. Dermed lærer man jo ikke å håndtere det heller.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Jeg tror det uansett er sammensatte årsaker for at man blir overvektig, og at vi bør ha respekt for det.
At massiv trening og lavkaloridietter ikke er den beste oppskriften er vel de fleste enige i her inne.
Men det kan jo fungere for noen!

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Men om de ikke får noen kunnskap om de underliggende mekanismene kan de jo ende opp på et enda dårligere sted helsemessig enn da de begynte. Det var vel et par eksempler på deg fra Tjukkholmen, i både den ene og den andre ekstreme retningen.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Jeg må bare fortelle litt om min egen erfaring, siden dere snakker litt om fysiske/ psykiske årsaker til overvekt her. Da jeg la om til et lavkarbokosthold, merket jeg fort at sukkersuget forsvant, og humøret mitt ble mye jevnere. Så det er helt klart at det fysiske spiller en rolle. Imidlertid forsvant ikke behovet mitt for å trøste meg med mat, hver gang jeg ble sint, rastløs, lei meg, tom, sliten osv. Det ble veldig tydelig for meg at det var snakk om to litt forskjellige ting, nesten som det fysiske og psykiske behovet for røyk (jeg er også ex-røyker). Den psykiske biten måtte jeg altså jobbe videre med, og det må jeg fortsatt. Og når jeg sprekker, for det gjør jeg jo iblant, da må jeg prøve det kunststykket å håndtere både sukkersug og påfølgende humørsvingninger samt min tendens til å håndtere vanskelige følelser med overspising.

Både fysiske og psykiske årsaksforklaringer kan helt sikkert bli hvileputer. Vi mennesker er flinke til å finne hvileputer! Det viktige er at man kan få noen aha-opplevelser som gjør at man kan få til de endringene som skal til. ;)

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Ikke nødvendigvis helt forskjellig. Adrenalin og Kortisol kan skape den samme reaksjonen som sukker, og slår også ut på blodsukkermåling. Ergo kan økning av strsshormoner sette kroppen i "nå trenger jeg sukker" modus.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Adrenalin og kortisol er hormoner som utløses ved stress, det er riktig, og det påvirker både blodsukkeret og helsen forøvrig, spesielt når det er forhøyet over lengre tidsrom. Men. Mange mennesker klarer å håndtere stress ved å regulere seg selv ned på forskjellige måter, kanskje ved å "snakke fornuft med seg selv", søke trøst hos en venn, løpe en tur, meditere eller på andre konstruktive måter. Andre, som jeg, sliter med dette, sannsynligvis på grunn av en medfødt sårbarhet (temperament, fysisk genetikk) + en oppvekst (konflikter, uro, autoritære omgivelser, store krav til prestasjoner, mobbing) der jeg har lært å håndtere stress og problemer ved å stikke hodet i sanden og spiiiiiiise. Det var en strategi som funket den gangen, men som har blitt ganske så destruktiv.

Derfor er det så viktig for meg å ikke bare jobbe med kostholdet mitt, men også med hvordan jeg regulerer følelsene mine.

Naturligvis har ikke alle det slik som jeg har det. Jeg fikk bare et voldsomt behov for å forklare hvordan det er for meg, mest for å illustrere at overvekt kan bunne i så mangt.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Jeg har det akkurat på samme viset. Derfor jeg nå går hos terapaut for å lære stressmestring. Kortisol kan måles, men adrenalin kan ikke måles. Det er fordi adrenalin er flyktig. Men selv en flyktig respons i kroppen er nok til å starte reaksjoner som kan gi vektøkning... Der gav du meg forresten en ting jeg vil teste ut. Neste gang jeg kjenner dette stresset på kroppen skal jeg spise mer karber enn jeg pleier. Jeg blir ikke deppa av stress, jeg får bare vondter overalt. Noen ganger så ille at jeg ikke kommer meg opp av senga, og DET gagner i allefall ikke vektnedgang. Terapauten sa at noen reagerer psykisk på for mye kortisol og adrenalin, mens andre tar det somatisk.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Ja, da gjelder det å behandle årsaken og ikke bare symptomene. Nytter ikke trene og spise mindre/rett hvis man ikke tar bort årsaken, i denne sammenheng, stress.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Kan nok stemme det. Adrenalin og kortison er ikke galt i seg selv, vi trenger det jo for å være på alerten, problemet er når vi får forhøyet stress over lengre tid og ikke klarer å regulere det ned. :ja:

Avspenningsøvelser, psykomotorisk fysioterapi og lignende kan hjelpe til å håndtere stresset slik at det ikke "setter seg" så lett i kroppen. Og en kan lære seg selv å tenke annerledes, slik at en ikke lager katastrofer av alt, og det vil jo også minske stresset. Det er ikke gjort på en dag, men det kan hjelpe.

Ja, jeg ville jo ha sagt at årsakene kan være så mangt (arv, oppvekst, lærte strategier), men jeg skjønner hva du mener. :smile: For mange (ikke alle) handler overvekt om mer enn matinntak og aktivitet, og da må man gjøre noe mer enn å spise bedre og trene.

Når det gjelder Biggest Loser, så beviser jo programmet at det fint går an å få til masse, "bare" ved endring av kosthold og masse trening. Jeg mener altså ikke at det er feil, det går an å angripe vektproblemer på flere måter. Jeg mener bare at for noen (sånne som meg) er det ikke nok i det lange løp.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Men for ALLE handler det i bunn og grunn om kjemiske reaksjoner. (Følelser er også kjemi).
Hvorfor snakke ned seg selv i stedet for å åpne opp for at det kanskje er reaksjoner på mikronivå i kroppen som gir denne trangen? Hvorfor er det alltid dårlig viljestyrke som brukes for å forklare slikt? Så vi kan sparke oss selv enda litt mer? Ja, ytre faktorer påvirker, men de tvinger deg ikke til å dytte innpå mat og sukker. Det gjør derimot et dårlig kontrollert kosthold, og stor svingninger i blodsukkeret. Alle faktorene du nevner gir ubalanser i kroppen og kan faktisk gi det fysiske suget.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

Jeg forstår ikke at det å innse egne utfordringer og ta tak i dem er å "snakke seg selv ned"??? Videre, jeg snakker ikke om dårlig viljestyrke. Viljestyrken min kan være helt på topp, men jeg sliter med å trøste meg selv uten mat, og derfor jobber jeg med det.

Jeg sier ikke at opplevelsene mine "tvinger meg til å dytte innpå mat og sukker", det er en lite smart strategi jeg velger iblant fordi jeg er vant til å gjøre det. Et dårlig kontrollert høykarbokosthold "tvinger meg" heller ikke til å spise, men det gjør at jeg fortere velger å spise usunt. Det er altså ingenting som tvinger meg til noe som helst, men det er flere ting som gjør at jeg lettere velger å overspise enn det andre mennesker gjør, og det er det greit å vite om, sånn at jeg kan gjøre noe med det.

Til slutt: Jeg benekter ikke at følelser er kjemi, tvert imot sier jeg jo at både arv og mijø påvirker kjemien i kroppen. Poenget mitt er bare at vi mennesker ikke lever i et vaakum. Vi blir faktisk påvirket av det som skjer med oss gjennom oppvekst og samspill med andre (i tillegg til det vi har med oss fra fødselen). Alt handler ikke om sukker og stivelse.

Sv: The Biggest Loser Norge
 

JA!! Og, man vil ikke kunne et par måneder en gang av livet uten å møte noen slags emosjonell utfordring, så uansett hva følelser er og om sukkersuget utløses av kjemi som utløses av negative følelser, så er jo det man kan gjøre å jobbe med hvordan man takler følelsene- man får ikke fjerna dem, eller triggerene.

Om stress utløser kortisol som gir en lyst til å spise, eller om stress gir en lyst til å spise, endrer jo ikke grunnpremisset. Man må finne en måte å behandle følelser på uten å spise, og gjerne finne måter å mestre følelser på før de blir så voldsomme at man ikke greier å takle dem. Det er å ta kontroll over eget liv, ikke å "snakke seg ned".

Kjenner veldig godt igjen det du sier om fysisk røyksug og psykisk, forresten.