Sv: Den usunne slankingen
 

Det er ikke alt man forstår ... Og det er ikke nødvendigvis alle som synes så himla synd på seg selv heller, faktisk finner jeg heller tendensen hvor folk er sinte på seg selv, og det er faktisk ganske destruktivt. Selv har jeg ikke akkurat det problemet med å trøstespise eller falle av, min "mangel på selvdisiplin" tegner seg ikke sånn.
Når jeg sliter (og da snakker vi ikke om en "tung dag", som jeg antar du tolker det, jeg har mine fine diagnoser, og en "tung dag" handler ikke om å bare vært litt nedfor), så er det for meg det letteste å velge å helst ikke spise, og det føles på en underlige måte faktisk ganske bra å være sulten ... Måten er en annen, grunnen er sikkert den samme -det er en spiseforstyrra måte å håndtere livets utfordringer på ... Forskjellen for min måte er vel at ingen klapper en på skuldra og sier at, ja, du har det tøft, du fortjener å kose deg med gnagende sult ... Enn om trøsta hadde vært en sjokolade. Poenget er vel at man kanskje bør bli flinkere til lytte til seg selv, i stedet for å døyve de virkelig underliggende problemene med hva det nå enn skulle være man foretrekker å døyve de med.

At du, Hypah, har en så uovertruffen psyke som aldri gjør det trøblete for deg å ta de valgene du til en hver tid kan stå for, er jo kjempefint for deg! Men at du stigmatiserer alle andre som ikke er like gjennomført perfekte som deg i ett og alt er bare trist.
Det er, som jeg oppfatter det, ingen her som ber om å bli strøket medhårs, men heller få hjelp til å innse at de ikke nødvendigvis er svake eller patetiske på grunn av de valgene de gjør, men at de har en mulighet til å heller se hva som ligger bak, og se at man kan velge å håndtere det på en annen måte. En sånn tråd er med på å adressere et problem som alltid virker til å være aktuelt inne på dette forumet, hvor så mange folk deler historie med kanskje livslang overvekt og alt det som følger med.
Sånn Chop chop, kom igjen! Skjerp deg!-prat funker dessverre bare overfladisk, tror jeg. Jeg har skjønt at du er militærmann, men her snakker du med "vanlige dødelige". ;)

Sv: Den usunne slankingen
 

Av og til trenger man et tupp i rompa... men andre ganger gjør man faktisk det man kan og da blir det tuppet (iallfall om det gjentas) "å sparke en som ligger nede"...

Det er langt mellom 100% frisk og rask og sterk i kropp og sinn og det som skolemedisinen kaller syk (eller når de ikke kan finne en diagnose som passer: "psyk"). Jeg har vært der at jeg har vært så marge sliten at jeg ikke maktet nekte meg selv den kunstige energien fra en sjokoladeplate. I mitt tilfelle hadde denne slitenheten sitt utspring i en da ikke diagnostisert (ikke syk NOK) sykdom. Som i tillegg setter kroppens evne til å håndtere kalorier sterkt tilbake. Da går den sjokoladen til lagring og man ser ut deretter.
Nå har jeg skjønt det - men jeg går fremdeles for ofte i den fella når jeg blir sliten utover dagen...

Og noen av oss er faktisk født med kropper som ikke er 100% velfungerende. Det bør være plass til alle å forbedre seg innen sitt eget potensiale, men ikke alle vil noengang klare å leve opp til en gitt objektiv standard. Og ikke alle av disse vil falle inn under det skolemedisinen kaller "syk". For en del personer så ligger det mye MER innsats bak et objektivt "dårlig" resultat enn innsatsen det for andre ligger bak et objektivt "godt" resultat...

Dere som synes at det "bare er å ta seg sammen" - i noen tilfeller er det sånn, i andre tilfeller ... ja da må jeg innrømme at jeg trøster meg med at vi alle engang vil komme dit hen at "ånden er villig, men kjødet er skrøpelig"... Jeg bor sammen med en sånn som såvidt holder på å innse at kroppen ikke vil spille på lag med viljen livet ut.

Og enhver som tror at viljen alltid vil overstyre kroppen - kan prøve å holde pusten til han besvimer - uten andre hjelpemidler enn å knipe sammen leppene, eventuelt en hånd til neseborene.:rolleyes:

Sv: Den usunne slankingen
 

Selvfølgelig er det sånn i blant at man mest bare trenger et "tupp i ræva", men man må da kunne ha såpass respekt for sin neste at man i hvert fall vurderer det litt først om dette er det mest adekvate, eller om det ligger mer under. Det er forskjell på et isflak og et isfjell, for å dra det i metaforer. ;)

Bra innlegg, Smgj!

Re: Den usunne slankingen
 

Godt skrevet av både smgj og Photobscura.

Det er heller ikke alltid så lett for noen som er utenforstående å se om en person, til og med noen som er nær, faktisk har godt av en tupp i ræva, eller om det vil gjøre mer skade enn godt. Da er det kanskje bedre å trå forsiktig, enn å anta. Ofte vil man gjerne skjule det at man sliter psykisk så godt man kan, selv om det innebærer at man blir sett på som svak på andre områder enn psykisk istedet. Det føles kanskje som et større nederlag eller en større svakhet å faktisk være psykisk syk, enn det å "bare" være glad i mat, "bare" være småspist, "bare" foretrekke å være alene, eller hva det nå måtte være.