Sv: Tallet på vekta vs speilbildet ...
 

For min del er det nå null sammenheng mellom hva jeg ser i speilet og hva som er reelt. Da jeg var på mitt største, så jeg ille hvor ille det var og nå som jeg har krympet, ser jeg større ut i speilet enn det som er tilfellet.

Jeg har et par bilder av meg selv i helfigur nå, som jeg stadig vekk må kikke på og tenker "hva i all verden? det der er ikke meg!". Jeg er, dessverre å si det, også blitt svært fascinert av mitt egen speilbilde... En dag kommer jeg til å snørre realt fordi jeg kikker på refleksjonen min i vinduer fremfor å se hvor jeg går ;) Hadde en morsom opplevelse her denne uka, hvor jeg vant en freia sjokoladepudding-t-skjorte på Oslo S, og damen ga meg en i str. S (står "jeg er en pudding" på, noe som jo er litt.. fornøyelig) uoppfordret. Jeg er riktignok litt mindre i overkroppen enn underkroppen og det var amerikanske størrelser, men det var allikevel stort. :D

Mannen, som har gått fra å være en svært så godt polstret bamse til å bli en hengslete og spinkel kjekkas av dimensjoner (altså, jeg syns selvfølgelig han har vært en kjekkas hele tiden, men nå må jeg jo ha med klubbe for å holde hordene av damer unna når vi er ute) har nøyaktig samme problemet. Det er nesten absurd å se på bilder fra før vektnedgangen og nå... Tror nok det kommer til å ta lang tid før vi begge har fått et nøytralisert bilde av speilbildet vårt, gitt.

Sv: Tallet på vekta vs speilbildet ...
 

Vekt vs speilbilde er fascinerende.

I løpet av de siste årene har jeg sett (og merket) at jeg stadig ble større, og visste meget godt at jeg var for stor. Jeg syntes likevel at jeg var flink til å kle meg (kamuflere størrelsen) og at så ok nok ut.
Først da jeg begynte å få en mengde kommentarer i takt med at kiloene raste av, skjønte jeg hvor stor jeg egentlig hadde vært...
Dessuten fikk jeg supersjokk da jeg så meg selv på en film som ble tatt opp for noen år siden forleden. Jeg er smellfeit på den filmen. Og jeg har vært større enn jeg er der. Veldig herlig å vite at "hele bygda" eier den...

Verre er det, i grunnen, at det er først nå jeg ser meg i speilet og synes jeg ser feit ut. Magen, som egentlig er nesten flat, henger fortsatt litt pga løsskinn. Det samme på overarmene. Og selv om jeg har gått ned masse, alle sier at "herlighet så tynn du er blitt, nå må du ikke gå ned mer", så ser jeg meg i speilet og tenker "hjelp, så feit jeg er"...

Jeg har plutselig fått en forståelse for hvorfor/hvordan spiseforstyrrelser oppstår (men jeg er ikke der altså!).