Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Det var godt sagt, ada-emilie.

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Jeg er veldig enig.
Jeg er på en måte prinsipielt i mot å prøve å få ting til gjennom viljestyrke. Eller, ikke viljestyrke i seg selv, men viljestyrke som settes inn MOT noe, for å få til noe. Det enkleste eksemplet er vel det å prøve å gå ned i vekt på et høykarbokosthold, hvor man må bruke viljen mot sulten. Kanskje enkelte kan klare det, men jeg vil tippe at det uansett ikke er noe kjekt. Å kjempe mot noe innebærer i mine øyne rigiditet, fasthet, stahet, stress og så videre. Et annet eksempel er uttrykket å kjempe mot en sykdom. "Han tapte kampen mot kreften" eller slik ting er vanlige å si. Det jeg prøver å knote frem er at jeg synes at dette fokuset på viljen som skal kjempe for å få til ting, har noe grunnleggende negativt i seg.

Det er ikke store nyanseforskjellen, tilsynelatende, å skulle gå fra å kjempe mot kreft, til å fokusere på "frisk" og kjempe i den retningen. Men jeg tror forskjellen kan ha uendelig mye å si.

Det samme gjelder slanking og kosthold. Hvis noe kan tolkes som et offer, at jeg feks må ofre min daglige snickers, da vil den naturlige måten være å kjempe mot min daglige snickers. At jeg må ofre den for å komme meg til målet. Hvis det er fokuset tror jeg fort at man lader mye negativitet inn i det å la være å spise den forbannade snickersen :p Men hvis jeg gjør den samme objektive handlingen, jeg lar være å spise en daglig snickers, samtidig som tankene har en helt annen retning, så tror jeg det er en mye mer riktig vei å gå. Som tidligere sjokoholiker har jeg i overgangen til nytt kosthold sagt ting til meg selv som; jeg velger å skeie ut med kaffe med fløte, sjokoladen er min venn, men bare en gang i uken. hehe, litt pinlig nesten... Men hvis jeg har følt at på en måte knokene hvitner og nå må jeg trå til med viljestyrke, så har jeg tatt det som et tegn på at nå har jeg feil fokus.

Jeg tror altså at hvis man setter inn viljestyrken på tanker som gjør at man har det bra, viser kjærlighet og omsorg til seg selv, som noen sier, så er man på rett vei til å få ting til. Hvis man derimot setter inn viljestyrker mot noe, og kjemper og biter tennene sammen, da kjemper man samtidig mot kroppens naturlige "flow" og sjansen for å sprekke blir desto større. Dessuten er det den beste ting i verden å greie å fokusere på å ha det bra, ingenting er vel bedre enn å ha det bra? Sånnsett er kanskje det, det eneste vi trenger å fokusere på, og så kommer resten av seg selv? For min del tyder mer og mer på akkurat det :)

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Flott, aliasdictus!
Det jeg ser hos andre som slanker seg etter kalorirestriksjon og pulverkurer hvor de opplever sult, er at det nesten er en opplest og vedtatt sannhet om at det å slanke seg skal være slit, strev og forsakelser, ellers så er det ikke slanking! Og så har man vært så innmari flink når man har avstått fra fristelse med hevet hånd og rumlende mage, og når blodsukkeret er så lavt at man sprekker med en smell, så kommer skammen.
Jeg har sett det hos venner, familie, og det er faktisk litt vondt å bevitne.
Men min måte å leve på? Å spise god mat, aldri gå sulten etc, og fortsatt gå ned i vekt, se ung og frisk ut etc, nei, hvordan kan man det? Den derre fettdietten min kan jeg ha for meg selv ... :rolleyes:.
Jeg har brukt så mye tid og krefter på å, ikke slanke meg, men straffe meg selv med sult, og svima rundt med blodsukkeret i anklene, at jeg ikke kan få meg til å forstå at noen tror det er en lett løsning å leve på 500 kcal vha en kommersiell pulverkur for å overleve bikinisesongen, og så ramler man i godtskåla med hodet først, rett og slett fordi fokuset stort sett er på fornektelse, selvdisiplin, og behovet for å være flink.
Mens jeg skriver dette, merker jeg at jeg er bare så utrolig glad for at jeg ramla over lavkarbo for fire år siden. Jeg har vært ''flink pike'' i alt for mange år, og det er så utrolig deilig å heller få være ''tilfreds pike'', som er i stand til å vise kroppen min den respekten den fortjener, sånn at jeg kan leve et godt, og forhåpentligvis langt liv uten begrensninger.

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Istedet for å omdefinere begrepet "viljestyrke" til noe negativt, syns jeg det er mer interessant å se på hva som gir viljestyrke.

Viljestyrke har ikke en konstant størrelse, men er bl.a. situasjonsbestemt. De fleste som klarer å slutte å røyke har mange mislykkede forsøk bak seg. Hvorfor klarer mange det til slutt? Det kan f.eks. være at man blir alvorlig syk, og dermed skremt til å slutte fordi man ser at ulempene ved å fortsette å røyke overstiger behovet for nikotin. Frykt kan mobilisere viljestyrke - men slett ikke alltid.

Når det gjelder overvekt, som mange her på forumet sliter eller har slitt med, tror jeg at et lavkarbokosthold krever mindre viljestyrke enn en typisk slankekur fordi man tross alt ikke går sulten. Dette er en viktig suksessfaktor. Mange opplever også en kraftig vektnedgang i starten av kuren. Gleden ved å se at det virker kan mobilisere viljestyrke til å fortsette - men slett ikke alltid.

Dette er bare et par antydninger om svaret på hva som kan gi viljestyrke. Det er et svært komplisert tema. Antakelig ingen har gode, utfyllende svar på alle spørsmålene.


-

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Jeg ser den, Kula. For når man deler opp ordet -vilje og styrke, så er det jo i grunn udelt positivt. Det er vel mer hvordan det har blitt belastet i sin bruk, jfr; ''Det er jo bare å ha litt viljestyrke, spise mindre og trene mer''. See? Men ja, for all del! La oss ta ordet tilbake og gjøre det til noe positivt :).

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Helt enig, Photo! Vi som er eller har vært overvektige har nok ofte et anstrengt forhold til begrepet viljestyrke. Men det skyldes jo ikke begrepet i seg selv, men folks uforstand.


-

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

:klem:så sant så sant

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Kanskje jeg burde omformulert overskriften? Til: Du som lider av overvekt pga insulinresistens og har blitt overvektig pga feil mat?

Selvfølgelig finnes det mange årsaker til overvekt, men jeg regnet med at de fleste forsto det jeg IKKE skrev. Jeg har sett hva en insulinresistent persons viljestyrke kan gjøre, på nært hold, og hva som måtte "ofres", simpelthen fordi målet SKULLE nåes.

Om en har blitt overvektig pga av spiseforstyrrelser, så trenges det nok mer NLP enn lavkarbo, ville jeg tro. En entusiastisk Paul McKenna pluss Dag Viljen kunne fått mange på bena. Eller en gjeng Jehovas Vitner. Det jeg mener da er at SELVFØLGELIG er ikke lavkarbo nøkkelen, da trenges det andre midler.

Men har du blitt overvektig fordi du har spist feil (og har et system som ikke passer høykarbo) og da har begynt på lavkarbo og IKKE er villig til å ofre partystoppere, for eksempel...SÅ kan en lese innlegget mitt.

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Men BitTorres, jeg synes faktisk dette har blitt en både fin og fruktbar diskusjon, og det er mye interessant som har kommet opp! :)

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Alle har viljen til å bli sunn og slank, men styrken bak viljen kommer av motivasjon. Har man ikke motivasjon mobiliseres ingen kraft, ingen lyst. Om man opplever verden som kjærlighetsløs, kald og vanskelig eller noe annet kjipt så er motivasjon ikke lett å finne. For det å bli slank gjør en ikke automatisk lykkelig, det har vi vel alle erfart. Lykken ligger dypere enn som så. Den har med frihet, fred og kjærlighet å gjøre.

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

...å være slank er som penger. Ingen av delene gjør deg lykkelig, men guuud så mye enklere tilværelsen er! ;)

Forøvrig: Viljestyrke innebærer blodslit, at man skal slite og ofre noe. Men ofte er det verktøyet som er feil. Feks lavkalori-diett er ikke noe for meg, jeg går opp i vekt da. Lavkarbo derimot er riktig verktøy for meg. Så er det opp til meg å faktisk bruke verktøyet på riktig måte....
Ingen andre som truer i meg en is på varm sommerdag, men jeg må jobbe med hjernen for å lære meg teknikker til å tenke meg om, før jeg spiser denne isen. "Er det verdt å spise denne isen, eller mer verdt å la være?" -litt sånn dårlig forklart, hehe!
Lavkarbo gjør det enklere å ta de riktige valgene for min kropp.

Men noen ganger er ikke hjernen med på dette og velger den korte gleden ved å spise is. Akkurat som den korte gleden av shopping. :)

(at man som regel har spist feil/for lite når man sier ja til den isen, er en annen sak. ;) )

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Jeg tenker at å dra sammenhengen mellom alkoholikere/stoffmisbrukere og slanking blir litt feil. En stoffmisbruker kan tross alt holde seg helt borte fra stoff (kan selvfølgelig komme i situasjoner (operasjon/smertestillende hvor man må ta) og slipper den påvirkning det er å forholde seg til det stoffet som gjør at man har blitt avhengig.
Det kan være mange psykiske årsaker til at man har blitt stoffmisbruker også. De er kanskje der fremdeles, men man kan holde seg helt unna stoffet og det mener jeg på en måte er "lettere" enn å skulle forholde seg til maten hver dag.
Tenk på all reklame om mat, alle familieselskap hvor maten omtrent er det viktigste, du skal være et godt forbilde for barna dine så du må jo spise sammen med dem uten å være for rigid. Du må tåle at andre spiser rundt deg hele tiden, du kan ikke velge det bort.
Jeg mener ikke på noen måte at det er lett å slutte med stoff da:)

Det med viljestyrke er også litt rart. En person kan jo ha en vilje av stål uten at den viljen hjelper deg når det gjelder spising. Jeg vet at noen mennesker
kan slanke seg bare ved å spise litt mindre uten at det føles problematisk for dem i det hele tatt, mens andre rett og slett ikke klarer det. Jeg tror ikke de personene har samme utgangspunkt og at de ikke kan sammenlignes i det hele tatt. Det foregår ikke det samme inne i kroppen eller hodet til de personene og den påvirkningen de blir utsatt for er helt forskjellig fra hverandre.

Jeg tror det er lett for den første gruppen slankere å tenke at det er jo bare å ta seg litt sammen sånn som jeg har gjort. De er ikke i nærheten av å vite hva den andre gruppa går gjennom.
Selvfølgelig finnes det mennesker som har litt vondt i viljen også da, eller som ikke har nok kunnskap om mat.

Etter å ha begynt på ketogen diett så tror jeg at jeg har skjønt litt mer om kroppen min. Jeg har tidligere spist lite(veldig lite) og ofte, og vært sulten/sugen hele tiden. Jeg tror at det har vært fall i blodsukker som har gjort meg så sugen hele tiden. Nå opplever jeg ikke det suget og driver heller ikke å lyster på karbo mat. Så jeg vil påstå at den innsatsen og viljestyrken jeg oppviste når jeg slanket meg før var enorm i forhold til nå. Nå går det jo lekende lett i forhold, trenger ikke viljestyrke i det hele tatt. http://mammanett.no/forum/images/smilies/lykkelig.gif

Sv: Hva er du villig til å ofre?
 

Dette er forsåvidt ganske interessant. Jeg har slanket meg flere ganger før, men jeg har også flere ganger kommet med erkjennelsen av at om det å bære normalvektig betyr at jeg resten av livet må holde meg unna .... (sett inn det som passer) så kan det bare være med hele greien. Jeg ville heller være "lykkelig" og feit enn "ulykkelig" og tynn. Det sier kanskje noe om hvor usunt forhold til mat jeg har hatt.

"Heldigvis" så fikk jeg i vinter så store helsemessige problemer på grunn av vekten at fordelene med å gå ned i vekt endelig oppveide ulempene ved det. Ellers hadde jeg nok fortsatt oppover er jeg redd for. Og takket være den skremselen og oppdagelsen av lavkarbo er jeg nå for første gang innstilt på å begrense kostholdet mitt resten av livet for å kunne ha bedre helse.

Men ja, bortsettfra dem som har noe medisinsk som gjør at de ikke tåler visse typer mat, så er det mye om man har vilje til å ofre noe som avgjør om man klarer å gå ned i vekt eller ikke. Men det som er så viktig å huske på et at forskjellige ofre ikke er like enkle eller vanskelige å gjøre fra person til person. Hadde du spurt meg for et år siden ville jeg nok sagt meg villig til å amputere et par fingre fremfor å aldri mer skulle spise smågodt, og da er jo å være overvektig et ganske lite offer i forhold. Og det høres nok ganske absurd ut for noen som har et annerledes forhold til mat.