Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg takker for alle innspill som kommer her, både de positive og negative :) Alt tas i betraktning når jeg nå har satt i gang tankekverna.

Jeg er veldig sikker på min egen "sikkerhet"og trygghet i meg selv. Jeg finnes ikke usikker på at omgivelsene ikke skulle ta meg for den jeg er - jeg er meg selv fullt og helt, det er ikke derfor jeg har begynt å ønske meg silikonpupper. Jeg ønsker meg som sagt noe som fyller ut LITT av hva jeg hadde tidligere. Jeg ønsker meg ikke en gang så mye som jeg hadde på det største, jeg vil bare føle meg LITT kvinnelig! Jeg kan godt innrømme at jeg er litt overrasket over at såpass mye av min kvinnelighet sitter i et par pupper...men at jeg føler det sånn er nå en gang slik. Det er sikkert flere måter å gripe dette an på, men en av løsnigene er å se på et kriurgisk inngrep som kunne gitt meg litt av det jeg savner. Jeg har lest litt på nett, og ser at det i så fall er silikoninnlegg under brystmuskulaturen jeg ville gått for, slik at det ville blitt så naturlig som mulig. Størrelse er jeg usikker på, men kanskje 150 g? :confused: Jeg ser for meg en liten kyllingfilet, og det er ikke store greiene. Det er uansett ikke snakk om mye, og kommer en lege med "¨åh, nei du må nok legge inn minst 350 g - nei da får jeg heller løfte og stramme på de små sakene jeg har fra før...! Det er ikke størrelsen i seg selv som er feil, det er formen og fasongen pupp som er helt feil!... Det ser ut som om jeg har puppene til en godt-og-vel-60-åring..! Når man er 25 så er ikke det akkurat drømmen. At jeg skal være stolt av hva de har klart...vel...nå har jeg ikke klart å amme noen av døtrene mine, pga brystbetennelser på rekke og rad, noe som resulterte i full-flasking av eldstesnupp fra hun var 6 uker, og av minstesnupp fra hun var 2 uker gammel...:( Ikke så mye å være stolt av der heller gitt. Jeg har pupper som ikke virker. Pupper som ikke er som resten av meg.

Kanskje skulle jeg synes at huden på magen skulle vært fettsugd og strammet, etter to graviditeter og samme vekttap som for puppene sin del - men her har jeg ingen komplekser what so ever. Huden er noen nr for stor - det får bare være: jeg har båret fram to flotte jenter. Magen er HELT til å leve med. Kanskje skulle jeg satt på hairextencions, kanskje skulle jeg fettsug lår og rumpe, kanskje skulle jeg....blablabla...ting KUNNE vært sånn! Men jeg føler jeg klarer å se nyansene her, for de som måtte lure på det. Jeg VET jeg klarer å si at det kun og bare skulle vært puppene jeg eventuelt skulle gjort noe med. Jeg vet at jeg kun skulle valgt småååååå innlegg, det skulle nesten ikke synes. Det skulle vært meg. Bare bittelitt moderert. Det andre klarer jeg å holde i form ved trening. Jeg jobber med trening og vet hva som skal til. All den tid puppene i stor grad består av fett og melkekjertler er de hakket verre å trene opp.

Jeg har verken lyst eller økonomi til å gjøre noe mer, å eventuelt legge inn silikon må jeg i utgangspunktet spare i flere år til. Det vil dermed si at jeg vil få god betenkningstid. Og skulle jeg finne ut underveis i sparingen at jeg ikke vil gjøre det allikevel, kan jeg alltids betale ned litt ekstra på huslånet en måned.

At det å ønske seg silikonpupper skulle bety karakterbrist er for meg svært merkelig. Sier man det samme til de som har fjernet brystene pga kreft? "Nei, du får lære deg å være som du nå er, ellers er du et svakt menneske.." Gjør man virkelig det? Er det så annerledes når man ikke har en sykdom å "henvise til"? Er ikke ønsket like virkelig? Jeg har "fjernet" brystene pga en kostholdsomlegging som har gitt meg bedre helse, og som jeg er evig takknemlig for. Vekttapet er jeg også veldig takknemlig for da jeg har mer overskudd å energi til å være så aktiv som jeg vil, og for å være en relativt aktiv og lettbeint (hø-hø) mamma for mine døtre. Jeg vil føle meg attraktiv for meg selv. Om jeg ikke kan føle meg attraktiv for meg selv, hvordan skal jeg kunne føle meg det for kjæresten min? Intime situasjoner ødelegges når jeg ikke selv føler meg vel pga de "gamle" puppene mine.

Dette var ikke noe forsvar mot enkelte innlegg i tråden. Mer en refleksjon for egen del, som jeg valgte å dele her inne.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg forstår veldig godt ønsket om å gjøre noe med puppene. Jeg har kun gått ned fra en 85 J til en 80 I eller noe sånt, men kjenner allerede litt panikk både ved at de har blitt mindre (selv om jeg egentlig gjerne vil ha mindre pupper) men mest ved at de har blitt slappere. Er litt pussig at jeg på en måte misliker at de har blitt mindre siden jeg i årevis har tenkt på mulighetene for reduksjon. Men i alle fall så har jeg store planer om å spare penger til en oppstramming når jeg er ferdigslanket og har holdt vekten en stund. Om det så blir å legge til litt, ta vekk litt eller beholde det jeg har, ja det får jeg se etter hvert.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

:p Takk! Føler at jeg fikk støtte fra deg:)

RitaBo

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Men hvis noe skjer ETTERPÅ har du IKKE krav på norsk hjelp, faktisk....
Fordi at det ikke var en lege i norge som opererte deg..

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Halleluja!!! :engel_ikk

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Den klinikken jeg har sjekket opp har evighetsgaranti på inngrepene de gjør. Hvis jeg da trenger korrigeringer el lign. Hvis man trenger helsehjelp pga komplikasjoner etter operasjon i utlandet, kan jeg vel ikke nektes det? I hverfall ikke hvis det skjer noe akutt:confused:

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Og jeg synes det er trist at du angriper folk som svarer når noen ber om et svar... Carisma svarte og gav sin begrunnelse... Da synes jeg det er helt feil å angripe henne for hennes svar. Hvis man ber om om svar bare for å få jattesvar er jo uhensiktsmessig i utgangspunktet...

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Evighetsgaranti gjlder ikke innen det norske helsevesen
Da må du fyke utelands hver gang noe skjer.

Og evighetsgaranti?? hva er det??

Hvem kan garantere at klinikken varer evig??

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Og det spørs hva du mener med akutt.. Blir du dausjuk får du hjelp. Men hvis den ene puppen henger langt nedafor den andre og det kun er kosmetisk kan du ikke regne med å stå fremst i køen..

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Husker jeg vurderte silikon i mine yngre dager,, når jeg var ung og usikker og hadde ingenting på fronten. Jeg bruker 80b, eller A, eller C alt ettersom nå, og jeg vet de har blitt mindre av slankingen min, men de SER større ut, faktisk ;)

Jeg vet også at dersom jeg får masse slapp hud så kommer jeg helt garantert til å ta både bukplastikk og annen oppstramming, men jeg har bare drøye 10 kg og satser alt på at det ikke blir noe stort mer enn den lille folden nederst på magen:p

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg vil gjerne få presisere at jeg ikke la ut tråden i den tro at jeg kun skulle få tilsvar av positiv art. Bare så det er sagt.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Det var definitivt ikke ment som noe propaganda for noe som helst, og du trenger ikke bekymre deg for at jeg skal fronte at folk ikke skal slanke seg om de ønsker det.
Jeg prøver å få folk til å innfinne seg meg at det vi har utenpå er et skall vi på mange måter ikke kan kontrollere. OK, så forsvinner puppene litt, så putter vi inn litt for å få de til å se ut som de gjorde før (eller vi skulle ønske de gjorde før...:cool:). Også siger øyelokkene litt, men det kan jo fikses på. Og rynkene fjerner vi jo med botox ikke sant? Eller bare trekker opp litt i panna? Rumpa kan både løftes og puffes opp litt.... Livet blir jo mye bedre da, ikke sant? De kjipe tingene i livet de forsvinner heeelt sikkert bare man får bort den bulken ved knærne! Hvor går grensen, når er vi fornøyd? Hvor mye av oss selv er igjen til slutt? Og blir vi egentlig lykkeligere? Får vi en bedre kjærste? (Og hva faller han for, silikonet eller personen?)
Dette er ikke en agenda for å sverte plastikk-kirurgene, men observasjoner av folk jeg kjenner. Og det er utrolig hvor fort man fanges i spiralen, når man oppdager hvor enkelt det er å bare fikse litt her, og sprøyte litt der.
Prøv å lese det en gang til....
OK, så er det vanskelig for deg å se at det finnes personer på innsiden av kiloene. Men noen av oss prøver faktisk å være en person uavhengig av hva som skjer på utsida. Og det jeg sier er at jeg håper jeg er sterk nok til å være samme person enten jeg har på meg en fatsuit eller om jeg ser ut som en 70-åring. Eller mister en arm for den saks skyld. Etter 30 år med å se anderledes ut har jeg faktisk ikke behov for å definere meg gjennom sykdommen, kiloene, eller hva slags eller hvor mange kroppsdeler jeg har. Desverre finnes det endel hverdagsrasister der ute som føler det truende at man ikke selv setter seg i de båsene de mener man hører hjemme..... :rolleyes:

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Carisma, Carisma.. om ikke annet er du god til å argumentere, litt morsomt med sånne som gidder å tale sin sak på en skikkelig måte! ^^

Greit nok at det er lett å bli "fanget i spiralen" men grunnen til at jeg "angrep" deg var at jeg følte du ble vel overmoralistisk mot trådstarter. Det er lett å fikse på ting, så jeg spør deg: hvorfor ikke? Om jeg har ødelagt nesa mi så den er skjev, hvilken rett i verden har du og dine likesinnede moralister til å si at jeg er et mindre menneske om jeg ønsker å betale litt for å rette opp nesa?

Greit, det fikser ingen viktige, store problemer men om den subjektive forskjellen for meg er at jeg kan gå ut døra uten å føle jeg har en gedigen skavank midt i ansiktet som alle legger merke til (enten de bryr seg eller ikke), hvorfor i alle dager skal jeg tvinges til å leve med dette når det finnes fullgode løsninger som fikser det? Fordi moralister mener jeg er svak og overfladisk som fikser noe som plager meg?

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

La oss snu litt på problemstillingen. La oss si du har en 17 år gammel datter som midt i verste hormonkaoset føler seg utnefor og sliter med å få venner og kjøreste. Nå i disse paradise hotell tider ser hun jo fort at løsningen for å bli populær er jo helt klart silikon! Så hun maser da... VIlle du spandert operasjonen? Det er jo for at hun skal bli godtatt, ikke sant? En fullgod løsning på problemet...Eller?

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Carisma da.. nå er ingen av menneskene som har uttalt seg her 17 år gamle og Paradise-fans (HÅPER JEG!). Jeg ser absolutt poenget ditt men det har absolutt ingen relevans for denne tråden. Når jeg sier at kirurgi og sminke eller ny garderobe ikke egentlig er noe forskjellig snakker jeg selvsagt om voksne mennesker som er i stand til å ta slike avgjørelser på egenhånd etter grunding ettertanke.

Og ja, om jeg noen gang har ei datter som virkelig sliter med selvbildet sitt pga. noe så trivielt og simpelt som unormalt små/store pupper, en skjev nese, eller unormal hårvekst men ellers viser modenhet og innsikt.. Selvfølgelig hadde jeg vært tilnærmelig for en samtale angående økonomisk hjelp. Det forutsetter selvfølgelig at avkommet er en gooood del eldre enn 17. :P

Jeg forstår ikke hvordan du kan mene at folks problemer rundt en fysisk "skavank" er noe man skal ta lett på og bare glemme, samtidig som du får et bittelite inngrep for å rette opp problemet er noe voldsomt svært og farlig? Om det å ha slappe pupper eller skjev nese ikke er noe å tenke over og man ikke skal bry seg om hva andre sier, hvorfor er det da et gigantisk issue å få strammet opp, fyllt ut eller rettet opp det samme området?

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Hvorfor er det akseptert å gjøre noe med hengemagen mange får etter at man har gått med i vekt, mens å rette opp hengepupper er tabu?
Hvorfor er det greit å fjerne overflødig hud fra magen, men ikke fra ansikt og hals?
Ta en titt inne på denne siden http://www.bukplastikk.com/ og tenk igjennom om disse er overfladiske og definerer seg kun gjennom utseendet...
Av en eller annen grunn, tror jeg at mange av disse har fått en helt annen livskvalitet etter operasjonen og noen ganger tror jeg at en puppeoperasjon også kan gjøre underverker for et menneske.
Jeg kjenner flere som har silikon/saltvannsinnplantat og usikre eller overfladiske er de siste ordene jeg ville brukt for å beskrive de.

Uansett hva man tenker på å forandre kirurgisk, enten det er en tett nese (egen erfaring) eller åreknuter eller silikoninnlegg, det må tenkes nøye igjennom - og det tror jeg man har gjort når man er voksen.

Ære være alle de som utgjør en forskjell, både på den ene eller den andre måten.
Jeg synes man skal respektere voksne folks "valg" av utseende, enten det er naturlig eller med hjelp av f.eks en kirurg.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Hvis du vil operere deg etter vektnedgangen, så gjør det! :) Enten det er utfylling eller fjerning av hud. Når målet mitt er nådd vil nok jeg ha masse overflødig hud og mindre pupper. Akkurat mindre pupper vil jeg gjerne ha da jeg har D nå og var en B før, men om det blir masse hud til overs kommer jeg til å ville operere, men da blir det nok bare hudfjerning fordi jeg vil ha mindre pupper som sagt. :) Lykke til!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Det er vel enda vanskeligere å få et pent resultat om man fjerner hud fra puppene vel?

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Hva tror du de gjør under en brystreduksjon? ;)

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg mener TS skal gjøre som hun vil. Jeg forstår ikke hvorfor noen gidder å bry seg om hva andre gjør med kroppen sin. Vi har alle komplekser for noe. Det var kanskje feil av meg å få tannregulering for å rette opp tennene mine, men heldigvis har ingen kommentert hvor overfladisk jeg er og at jeg ikke klarer å definere meg selv på annen måte enn gjennom en rett tannrad.
TS vil ikke ha silikonpupper for å få oppmerksomhet men for å føle seg vel med seg selv. Jeg synes det er helt greit at folk som har slanket seg opererer vekk overflødig hud på kroppen og retter opp brystene. Jeg unner dem det!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Det kommer nemlig et oppfølgingspørsmål på den; Hvordan kan man forsvare overfor et eventuellt avkom at man selv har fikset på mindre skavanker, mens de ikke får rette på det som for de fremtoner seg som verdens undergang?
Jeg mener at i det man legger seg under kniven frasier man seg all rett til å være ansvarlig forbilde for noen..... Og det er jo definitivt noe som kan komme og bite trådstarter i halen om noen år også. :cool:

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Hvorfor er jeg ikke lenger et ansvarlig forbilde hvis jeg gjennomgår plastisk kirurgi? På hvilken måte er jeg uansvarlig? Du kommer med mange tankevekkere som er nyttige i prosessen her, men jeg stusser også en del på mye av det du kommer med, må jeg ærlig innrømme.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Fordi man enten må velge å fortelle barna at de alltid kan ta den lette utveien, og at det er et perfekt ytre som er viktigst, eller man risikerer å bli avslørt som dobbeltmoralsk ved å nekte de det samme og miste deres respekt for alltid.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Da er jeg redd jeg rett og slett ikke er enig med deg i at å velge et kirurgisk inngrep er "den lette veien" å gå. Det er en annerledes vei å gå, men ikke nødvendigvis noe lettere enn å ikke gjøre det. Ting er ikke så svart-hvitt som det.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Der jeg jobber opererer vi egentlig på bare medisinsk grunnlag. Men ETTER operasjonen sier mange at det var egentlig på kosmetisk grunnlag... Så mitt inntrykk er at de fleste operasjoner skyldes kan hende dårlig selvbilde, og da burde man kanskje begynne med å kreere bedre selvbilde fremfor å velge en operasjon??

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg er takknemlig til mamma HVER dag for at hun hjalp med og finne sykehus, planlegge, og endelig da jeg ble 19 fikk brystreduksjon som de betalte for. Jeg husker fortsatt følelsen av og stå avkledd med tårene stømmende forann legen som skulle tegne på meg og finne ut hvor de skulle skjære. Han var da den første som så mine pupper!! Selv forran legen syns jeg det var flaut. Hvordan hadde livet mitt vært i dag om jeg ikke hadde gjort dette? Jo, da hadde jeg fortsatt gått rundt i store teltklær for og gjemme meg, flere bh'er oppa hverandre for og flate ut - ja, jeg husker jeg gikk med badadrakt under klærne! Det var et helvete... Trening?? Neitakk, VONDT! Dusje offentlig? Overhode ikke... Gutter? Ikke spesielt aktuelt... Ja, jeg har mistet litt følelse, jeg har arr og jeg vet ikke om jeg kan amme - men HVER dag er jeg glad for denne avgjørelsen. Hver eneste dag... Nå syns jeg nesten de har blitt for små, og skal ikke se bort fra jeg har lyst og løfte de en dag. Så fint at det er bare min avgjørelse og ta da.

Min bestefar på 87 år tok øyeklokk operasjon for noen år siden, var vel neppe for og sjekke damer på byen..samme har min tante gjort, og siden jeg er så heldig og bli født inn i denne familien, er det nok ikke umulig jeg må gjøre det samme en vakker dag. ;)

Gjør hva du ønsker selv sier jeg bare...og føle seg vel er utrolig viktig!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Akkurat det jeg mener! Når man er 87 har tyngdekraften virkelig fått tid på å vise seg, og da er en slik operasjon medisinsk betinget. Men når de kommer inn 25-35 år og vil ha tilsvarende operasjon er det ikke ofte at det er medisinsk betignet.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Det er da mange flere grunner til å vurdere operasjon enn det å skulle bli godtatt i en vennegjeng :confused: Jeg hadde aldri vurdert å støtte en operasjon av en 17-årig datter som (tyggegummityggende og tvinnende på en hårlokk) ytrer "assa...mamma, jeg bare mååå ha silikon ass!" Jeg finner det verken hyklersk, dobbeltmoralsk eller uansvarlig å på et slikt grunnlag si til jenta "nei, vet du, det kan du ikke få." Hvordan i all verden ville det vært mer ansvarlig å si "Ja, vær så god, her er 38 000 kr - gå og fiks puppene dine jenta mi, mamma gjorde det selv" - i et slikt tilfelle? At mor eller far har gjort dette eller hint betyr vel ikke automatisk at barna skal få lov til å følge i foreldres fotspor - og gjøre det samme? Satt på spissen: Om jeg hadde prøvd diverse narkotiske stoffer i min ungdom - og barna fant det ut - hadde jeg da vært mest ansvarlig om jeg ga dem noen tusenlapper å handle ting og tang for for å teste selv? Eller mest ansvarlig om jeg hadde lagt kortene på bordet, fortalt dem hvilke forferdelige negative konsekvenser det fikk eller evt. kunne ha fått, og sterkt anmodet om at dette er ikke noe man bør prøve "fordi alle gjør det, fordi mamma gjorde det er det greit" osv.. Jeg får det bare ikke til å henge på greip at foreldre skal være forbilder som aldri selv skulle ha gjort noen feilgrep i sine liv, valgt feil, gjort noe dumt osv. Respekten som foreldre mister man på et eller annet tidspunkt uansett - for barn forstår før eller siden at mor og far verken er gud, jesus eller o'allvitende orakler. Det er da viktig å ha barnas respekt som menneske. Og da må flere sider tas med i betraktningen av hva som skaper et (med)menneske med livserfaring.

I Victorys tilfelle skissert over her, stiller det seg derimot annerledes. Det ga henne fysiske og psykiske plager å ikke gjennomgå en operasjon. Flott at dine foreldre kunne hjelpe deg med det, Victory. Jeg forstå godt at det føltes bra.

Mulig jeg lagde en ny debatt i tråden her nå, skal prøve å holde meg "on track" ;)

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Fatter ikke hvordan du kan være så sneversynt og dømmende Carisma! Kirurgi er ikke alltid "den lette utveien", det er ofte den eneste utveien. Det vil si, man kan velge å A) Leve videre med noe som virkelig plager en, eller B) Få et ubetydelig lite inngrep og la livet gå videre.

Er det "den lette utveien" å få en protese om man mangler en arm eller et bein? Er det "den lette utveien" å få et cochleaimplantat om man er hørselshemmet? Er det "den lette utveien" å få laserkirurgi om man er svaksynt?

Man kan da leve med én arm eller et bein, man kan leve som døv og man kan leve som svaksynt. Man kan dog velge å rette opp ting og gjøre livet mye lettere for seg selv, og de fleste er vel enige i at det ville vært noe rart å ikke få gjort noe med noe som hindrer en i å leve livet til det fulle.

Man kan også leve med pupper som henger nedpå knærne. Man kan leve med alt for mye magehud (og sopp, lukt, osv.). Man kan leve med en brukket og skjev nese. På samme måte kan man velge å fikse dette mekaniske filleproblemet som plager en og gå videre til viktigere ting i livet, alle disse tingene som faktisk betyr noe.

Så, hvorfor skal moralister og bedrevitere sitte og drite seg ut og fordømme alle som tar dette valget? Om trådstarter ønsker silikon er hun på ingen måte en mindre, svakere eller dårligere person bare fordi du med din forskrudde moralisme og politiske korrekthet ønsker å dømme henne etter dine mål for hva som er rett og riktig.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg lurer egentlig litt på hvor grensen går, jeg da. For hva som er ugreit for f.eks Carisma eller andre med lignende meninger.
Selv har jeg tre temmelig stygge arr i ansiktet, og et veldig stygt et på brystet, som rett og slett ser ut som et hull etter at en hudlege som skulle fjerne talgcyster/ateromer (mest sannsynlig forårsaket av hormonubalanser) opptrådde mer som en slakter enn noe annet. Jeg vet at de kan bli MYE penere og jevnere med laserkirurgi, og jeg kommer til å be legen min om en rekvisisjon for å få utført dette på et bedre sted til høsten. Jeg lever fint med arrene mine, og lar dem ikke hindre meg i noe, men jeg blir også litt trist av dem, ettersom jeg kunne ha unngått dem, hadde jeg kommet il en bedre lege, og ja, jeg har alltid hatt perfekt hud, og alltid vært kjempefornøyd med puppene mine, men på grunn av dette er det kommet et skår i det.
Jeg kommer til å gjøre det uanset, men jeg lurer virkelig på om det er noen der ute som synes jeg er et dårligere/svakere menneske fordi jeg vil gjøre det.
For det er en nyanse her; Det plager meg, det begrenser meg ikke, og så lenge muligheten er der, og det faktisk også kan gjøres på statens regning, så ja takk!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Om noen syns du er et dårlig menneske og forbilde som fikser opp noen arr, så versågod sier jeg! De tror jeg ikke man vil ha noe med og gjøre uansett. :) Jeg skal fikse arr på låret. Har et langt og bredt arr etter føflekk kreft...dette sprakk opp og er nå meget tydelig, akkurat under der de fleste skjørt slutter. Nei, det plager meg ikke spesielt i livskvaliteten, og JA såklart jeg er glad de fant det så tidlig at eneste jeg måtte gjennom var litt skjæring i beinet, men likevel..jeg syns ikke det er pent, og det er heller ikke gode minner som kommer tilbake når jeg ser på det.. Det viktigste er at det endte bra, men jeg vil også ha et fint resultat etter en slik trist opplevelse..Det skammer jeg meg ikke over og si heller!

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg kan ikke snakke for Carisma, men for min egen del går grensen ved å gjøre noe som er helt og holdent kosmetisk, hvor man samtidig risikerer komplikasjoner. Med andre ord hører ikke brystreduksjonen til Victory innunder min unødvendig-parasoll, ettersom for store bryster kan gi medisinske problemer.

Jeg blir litt trist av at vi måler oss opp mot andre og er våre egne, argeste kritikere. For min egen del henger det både her og der etter minus noen-og-tjue kilo, noe jeg jobber med å akseptere. Men jeg liker dårlig tendensen til å legge alt for mye egenverdi i å være perfekt. Derfor syns jeg det er et uheldig signal å fikse på ting som man egentlig heller kan jobbe mentalt med å akseptere. For vi trenger ikke alle flate mager og struttepupper. Jeg sier ikke at vi ikke har lov til å pynte oss, men man bør kanskje tenke seg om to ganger før man gjør noe som innebærer en viss risiko for skader uten at det egentlig er en medisinsk grunn for det.

Dessuten finnes det jo mange fine hjelpemidler, som formende BHer, hold-in osv. Disse er kjappe, riskofrie fikser når man skal ut på byen, hvis man føler behov for det.

Wollafruen, dette er ikke rettet direkte til deg, men mer generelt angående fiksing. Jeg føler vel også at jeg må ta et visst standpunkt for min egen del, fordi jeg har såpass mye som avviker fra normen. Men jeg liker å tro at jeg er mer enn summen av mine skavanker. Til syvende og sist er det bare du som vet hva som er riktig for deg.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Eg forstår deg.
Er der litt sjølv, og hadde ALDRI trudd at eg skulle ein gong så mykje som vurdert det, men no er eg komen litt i dei tankane. Etter å ha amma 4 barn i tilsammen 6 år, så er det ganske så tomme skinnfiller som heng der, og no når eg begynner å gå ned i vekt, ja så synst eg dei vert litt små. Men alle bilder eg har sett av silikonpupper, så ser dei frykteleg falske ut, og det vil eg ikkje ha :(
Gubben min han tar meg som eg er, og liker puppene mine han. Og eg må innrømme at eg synst det er litt skummelt at ein kanskje kan miste følsomheten i puppene etter ein slik operasjon :rolleyes:

Også er det narkosen da, alltids ein risiko å måtte legges i narkose. Eg har tatt nokre operasjoner der eg måtte i full narkose, og kvar gong så har eg tenkt: tenk om eg ikkje våkner opp igjen, tenk på barna mine. Og da eg tok den siste operasjon, så hadde dei problemer med å få vekt meg. Det var skummelt, eller etterpå da. Eg var jo borte vekk og fekk jo ikkje med meg dramaet ;) Desse operasjonene måtte eg ta, men med ein kosmetisk operasjon? hmmm......

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Tja, hva skal jeg si.. Har ikke lest alle innleggene her - skumma meg gjennom de første. Men jeg forstår hva du mener!
Jeg har aldri hatt små pupper, har vært en DD/E cup i flere år. Men er jo stor selv også da. Og nå som jeg har gått ned snart 10kg synes jeg puppene mine har blitt små. Er fortsatt en D cup, men jeg er fortsatt stor og jeg er vel av dem som liker mine store pupper :ler: Så jeg tenker at om mine pupper minsker en cup til, så kommer jeg til å legge inn silikon e.l. når jeg er ferdig slanket.. Jeg vil ha D-cup, jeg.. *flau*

Og dette med at det er synd at vi ikke kan like kroppen vår som den er... Jeg er ganske sikker på at de fleste som er her inne, ikke bare vil slanke seg pga helsemessige grunner, men også pga utseendet ;)

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

JEG vil i allefall ned grunnet helsa... Jeg har vært tynn tidligere og vet at jeg blir mye mer selvkritisk til kroppens utseende når jeg tynn. Sambo liker meg best med kjøtt på beina, både fysisk og psykisk!! Han sier at jeg virker gladere og mer tilfreds når jeg er litt rund. Og det tror jeg nok stemmer.

Men jeg BØR gå ned i vekt da jeg har fått påvist høyt blodtrykk...

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Tja...jeg slanker meg jo egentlig ikke for helsas del, om man ser det sånn. Jeg slanker meg fordi jeg ønsker å være tynn, hehe. Jeg ønsker å kunne kjøpe ett hvilket som helst klesplagg i en hvilkens som helst middelmådig motekjedebutikk i Norge og vite at det passer. Er jeg overfladisk? Egentlig ja;)

En evt. bukplastikk eller oppstramming her og der kommer til å være begrunna i mitt ønske om å se bra ut. Det er forfengeligheten som trer fram. Forfengeligheten er faktisk så sterk at det kan gå ut over livskvaliteten min dersom jeg måtte gått rundt med slappe pupper og hengemage. Så...overfladiskhet og helse henger nok litt sammen.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Signerer deg, Cherry - skal innrømme at "så overfladisk" er nok jeg også, når alt kommer til alt. Sånn er det...

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Fy for noen dårlige forbilder dere er som vil føle dere bra!

Jeg har et arr som dekker hele den ene skuldern min + endel på halsen. Dro kaffevann over meg når jeg var ett og et halvt år gammel. Er jeg en forferdelig person og et fryktelig dårlig forbilde for dattern min om jeg føler at jeg har litt lyst til å få det bort?

Jeg går aldri med singlet eller t-skjorter som viser litt av arret. Gjør jeg det så får jeg tusen blikk og førti spørsmål.

Nå har jeg ikke sjekka om det er noe mulighet for å få det bort, men regner med at det ikke er mulig, siden det er såpass stort og stygt. Men jeg kommer nok til å gå hele livet og ikke orke å vise frem skuldern min. Selvbildet og selvverdet mitt har jeg jobbet med for lenge siden og jeg har det helt fint med megselv. Er kjempeglad i kroppen min som har båret frem et barn og som følger meg i tykt og tynt. Men det betyr ikke at jeg har det kult med dette som har plagd meg og på en måte hemmet meg hele livet.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Hva med det å faktisk ha en mamma/søster/tante etc som utstråler selvtillit og selvsikkerhet etter en slik operasjon? Hva med å faktisk få en mamma som tør å være med på stranda, bade på badeland og kunne kle seg flott i fine kjoler uten å tenke "næææi... jeg vet ikke helt jeg..." og skamme seg over kroppen sin. Jeg tror faktisk at det er _det_ barna legger vekt på, ikke det å være perfekt utad eller lignende.

Det er jo opp til foreldrene å vise holdninger, og om man fra før av har en holdning som du, Carisma, og så deretter legger seg under kniven, da kan man snakke dobbeltmoralsk.

Sv: Litt tabu for meg ... men ... puppene forsvinner
 

Jeg tenker at det må kunne finnes en mellomting, jeg. Om noen så dokumentaren til Claudia Lisboa på NRK (vet ikke når den ble sendt, for jeg så den på nett-TV, men tror det var ganske nylig). Mellom hennes familie og det trådstarter forespeiler er det et hav av nyanser. Det må jo gå an å ikke dra ting fullstendig til ytterpunktet.
Ja, jeg er forfengelig, litt overfladisk til og med, men det utelukker virkelig ikke at jeg har dybde, for det har jeg plenty av. Og jeg definerer meg fra innerst til ytterst. Litt greit å ikke se så svart/hvitt på det, eller?!