Sv: Kresne barn
 

Hos oss har vi regel mot kjefting ved matbordet. For det syns VI ødelegger stemningen. :)

Sv: Kresne barn
 

Poenget er at det er frekt og uhøflig å si æsj til mat. Og det vet ungene. Derfor holder de seg for gode til det. Holdt med den ene gangen. Lærte nemlig at æsj sier man bare ikke når mamma har stått og laget mat i lang tid. Har jeg lyst på mat jeg vet ungene ikke er spesielt glade i så lager jeg det når jeg vet ungene skal spise borte. Da spiser jeg fiskesuppe og koser meg. Så slipper vi krangling rundt bordet. Også spiser vi mat alle godtar når alle er hjemme.

Sv: Kresne barn
 

Har ikke unger selv, men husker godt hvordan det var da jeg var en. :) Stikker hånda inn i vepsebolet likevel. Hehe! :D

Hos oss har det alltid vært "Spis det du får, eller vær uten". På den måten er det ingen som tvinges til å spise, samtidig som det ikke blir annen mat uansett. "Æsj" og "liker ikke" tolereres ikke, siden det regnes som manglende folkeskikk ved bordet. Man smaker på maten, før man gjør seg opp en mening. Uten å smake er man nemlig ikke berettiget til å mene noe om smaken. :)

En annen sak som i mitt hode blir litt spesiell, er bruken av ordet "kresen". Jeg ser at det nå har dukket opp i bokmålsordboka som "forvent når det gjelder mat". Mulig det bare er meg, men jeg har ikke et slikt forhold til ordet "kresen", at man kan si at en person som "ikke liker" maten er "kresen". Kresen er man når man stiller krav til maten, f.eks at melken skal være kald og ikke lunken, at vinen skal være temperert og ikke kjølig, at biffen skal være mør og ikke trevlete, osv. Ikke at man ikke liker leverpostei, eller ikke liker fisk. "Forvent" gir i mitt hode et bedre bilde av (særlig barn) som er vant til å kunne avvise mat de "ikke liker" for så å få det de vil ha.

Men det er nå bare mitt syn på det. :)

Min erfaring er uansett at unger spiser det de får servert, hvis ingen forteller dem at maten ikke smaker godt, og at om noen lager "spesialregler" for barna, så husker de disse langt inn i voksenlivet. Jeg har voksne venner som "ikke liker". Men når jeg spør om når de smakte det sist, så kommer det frem at de aldri har smakt. WTF!?

:)

Sv: Kresne barn
 

aTC: Jeg husker også godt hvordan det var å være barn. Og jeg husker også regler som at vi måtte spise det vi fikk, spise opp maten på tallerkenen, smake på alt, osv. Men jeg kan OGSÅ huske hvordan enkelte typer mat formelig vokste i munnen på meg. Jeg var spesielt lite glad i kjøtt da jeg var liten, tygde og tygde og tygde til det ble en hard og ekkel klump ut av det, som ikke var mulig å svelge, og endte med å spytte ut. Jeg var godt opp i skolealder før jeg greide å spise kjøtt.

Jeg kan også godt huske at enkelte smaker var usannsynlig ekle. Det fantes mat jeg ikke fikk ned en bit av, jeg fikk brekninger og fikk det ikke ned. Blant annet hadde jeg som barn et slikt forhold til tomat. Husker når det skulle være "litt fint" og vi fikk servert et fat med nysmurte deilige rundstykker, med kokt egg - og tomat. Jeg elsket rundstykker og jeg elsket egg, men tomat? Ikke mulig å få det ned. Og så ar det kakao. Akk så populært blant andre barn, og enkelte ganger endog servert i bursdager. Jeg ble kvalm bare av lukta. Og smaken? :urk:

Så kan man si, foreldrene mine gjorde jo alt "riktig". Jeg måtte spise det jeg fikk. Jeg fikk ikke si verken æsj eller liker ikke. Hvorfor greide jeg da ikke å spise kjøtt? Og hvorfor fikk tomat det til å vrenge seg i magen? Hvorfor greide jeg ikke å spise grøt? Foreldrene mine spiste det jo, og likte det. Søsknene mine spiste og likte. Kakao drakk alle jeg kjente.

Kanskje er det smak og behag? Og kanskje er barns smakssanser litt annerledes enn voksnes? Noe mat har jeg lært å like gjennom årenes løp. Tomat og kjøtt er blant disse. Mens kakao og grøt klarer jeg fortsatt ikke. Jeg har prøvd. På den annen side finnes ting jeg likte veldig godt som barn, men ikke liker lenger.

Min påstand er at ja, de fleste barn greier å spise det de får servert. Og ja, det er bra for barn å få servert mye forskjellig. LIKEVEL vil smak og behag spille inn. Noen er særere i matveien enn andre.

Da jeg var barn elsket jeg melk. Mine barn drikker ikke melk. Merkelig, siden jeg alltid har drukket melk til brødmåltider når vi spiser sammen. Hvorfor foretrekker ungene vann?

Pålegg, jeg liker ikke salami. Rett og slett. Syns det er fett og ekkelt, og smaker alt for salt. Ungene mine elsker salami.

Det er fint å være forskjellig, og det skal man respektere. Jeg mener derfor at som mor skal jeg respektere mine barn som selvstendige individer, med egne meninger, oppfatninger, smak og behag. Jeg skal respektere at de av og til er helt annerledes enn meg, og andre ganger er veldig lik meg.

Og mest av alt blir det for meg noen prinsipper. Jeg ønsker ikke at mine barn skal ha et anstrengt forhold til mat. Nettopp derfor velger jeg å gjøre rammen om måltidene hyggelig, og det går noen ganger på bekostning av variasjonen. Jeg får for eksempel nå barna til å spise kylling og ris, men den eldste nekter å spise grønnsaker. Sånn er han bare, og så lenge han spiser både kylling og ris ser jeg ingen grunn til å lage "drama" ut av det. Da er det viktigste for meg at han tross alt spiser den maten vi har til middag, at alle spiser så mye eller lite de ønsker, at stemningen er god, og at mat ikke blir verken plikt eller tvang.

Sv: Kresne barn
 

Du har helt rett.

Det skal ikke være plikt eller tvang. Vi fikk et valg. Spis det du får servert, eller vær uten. Det er ikke dermed sagt at man skal spise like mye av alt, og man kan fint unngå ting man ikke vil ha (slik som jeg unngår brød og poteter). Dette hadde vi også muligheten til.

Noen videre kjøreregler var som nevnt at "æsj" og "liker ikke" ble regnet som direkte uhøflig, og dette stiller jeg meg bak den dag i dag. Vi lærte å uttrykke oss annerledes (noe mer diplomatisk) om det var mat vi ikke var så begeistret for.

Jeg har også minner og opplevelser om mat som henger igjen den dag i dag. Syrnede melkeprodukter, feks, er noe jeg blir fysisk dårlig av. Grunnet en assosiasjon med sur melk som jeg ble så grundig spysjuk av. :) Får brekningsreflekser av rømmelukt. Jeg spiste rømmegrøt som liten, men kan jeg slippe, så lar jeg være. Det er ikke noe jeg bruker penger på, for å si det sånn.

Levergryte vil heller ikke bli noen favoritt, selv om smaken har endret seg vesentlig med årene.

Foreldrene mine (les: mamma) gjorde ett eneste unntak da vi var små - spekesild. Da fikk vi ungene noe annet. Sikkert "riktig" i våre øyne den gang. Det triste er at jeg til dags dato aldri har smakt spekesild, og derfor ikke vet om jeg liker det eller ikke. Jeg bare husker at jeg ikke burde like det, for vi fikk jo alltid noe annet. :)

Likte heller ikke salami når jeg var liten. Nå gomler jeg salami og ost til lunch som en del av et ketogent kosthold, og synes det er herlig. Btw, kjøper den danske typen, som har størst fettandel. :D

Mat bør jo ikke gi traumatiske opplevelser gjennom plikt eller tvang. Folkeskikk derimot, er viktig. Kjøreregler kan være greit å ha. Som sagt - flere av mine voksne venner "liker ikke" mat de aldri har smakt...

Edit: Forresten, det å måtte spise opp maten kan være en uting. En sak er å lære barna å ikke "overforsyne" seg, men å tvinge i dem mat de egentlig ikke trenger på jevnlig basis, er ikke særlig smart. Jeg har ca 30 kilo bevismateriale. :)

Sv: Kresne barn
 

Jeg er veldig, veldig enig med deg! Jeg har en gutt som er fryktelig vanskelig i matveien, han rører for eksempel ingen form for frukt eller grønnsaker. Men jeg er overbevist om at tvang ihvertfall ikke kommer til å hjelpe! Mat skal være felles hygge, ikke et konflikttema, ikke trøst, ikke straff. Så får det heller være at variasjonen blir så som så (jeg lurer flytende vitaminer i juicen hans, for han nekter å ta vitamintabletter også). Han er full av energi og utvikler seg akkurat som han skal, så jeg tror ikke han har noen dramatiske mangler.

Min søster har to døtre hvorav den ene er altetende og den andre omtrent ikke spiser noe. De er nært i alder og har fått samme oppdragelse, så jeg kan ikke skjønne annet enn at individuelle forskjeller må spille en stor rolle her.

Dette er et av mine prinsipper også. En av grunnene til at jeg veier mer enn jeg skulle ønske er at jeg har så innmari vanskelig for å kaste mat – jeg spiser den heller opp. Jeg er veldig bevisst på å ikke overføre dette mønsteret til gutten min. Han skal spise til han er mett, dermed basta. Jeg kan fortsatt ikke fordra å tømme halvparten av innholdet på tallerkenen hans i søpla, men heller det enn å påføre ham en så farlig uvane.

Sv: Kresne barn
 

Jeg tror at man forsterker dette ved å ikke være konsekvent på hva man serverer, og hva som forventes. Utrolig mange foreldre har hatt slike problemer, og ender opp med å lage 2-3 forskjellige middager, bare fordi ungene sutrer seg til det. (Selv mor eller far i noen tilfeller også.) Dette er problemer man lager selv, hvis man tillater at medlemmer i familien skal kunne kreve annen mat enn det som står på menyen. Det er jo veldig enkelt å henfalle til minste motstands vei...

Den som "ikke spiser noe" får smake på sultfølelsen istedet, og det tar som regel ikke lang tid før man forstår at å spise litt er bedre enn å ikke spise. :)

Ja, man får heller lære dem å forsyne seg mer moderat. Evt bytte til mindre tallerkener. ;)

Sv: Kresne barn
 

på den andre sida, nå har det jo vist seg at jeg ikke tålte så bra de tingene jeg egentlig ikke ville spise da jeg var liten... Noe som kanskje kunne spart meg for helseplager i voksen alder å slippe å spise... :rolleyes:

Sv: Kresne barn
 

Genialt. :lol: :heia:

Sv: Kresne barn
 

Du?? Selv unger vet hva som lar seg gjennomføre og hva som IKKE lar seg gjennomføre...

Sv: Kresne barn
 

Jeg lager stort sett tre middager eller kveldsmater hver dag. Og det gjør ingenting. Tiden på kjøkkenet BLIR ikke noe lengere av den grunn og det trenger ikke koste mer. Bedre at de spiser enn at de ikke gjør det...

Sv: Kresne barn
 

:eek::eek::eek:

Sv: Kresne barn
 

Hva hvis jeg kom til mamma og HO lagde maten hver kveld og det ble servert pannekaker og ertersuppe??? Jeg går på lavkarbo... Og da eter man ikke det..

Så jeg hadde IKKE kommet til å spise det mamma serverte, da hadde jeg heller laget egen mat.

Sv: Kresne barn
 

Det var morsomt for det :lol:

Sv: Kresne barn
 

:lol:

Sv: Kresne barn
 

Jeg lager alltid salat/grønnsaker i ymse forfatninger og saus til hvert kveldsmåltid... er som sagt ikke noe middag hos oss.

Hvis den ene av unga vil ha potet i tillegg så koker jeg det, hvis den andre vil ha ris, så koker jeg det...

Hovedgreia hos oss kan være fisk og kjøtt på samme tid. Har en kar som elsker fisk og en som elsker kjøtt. Har da flere plater på ovnen; koke/steke fisk/kjøtt går fort som bare det! Må bare få sagt at begge elsker stekt sei... så han som liker kjøtt FÅR også fisk.. :o

Sv: Kresne barn
 

Men det handler vel like mye om at barna må lære å tilpasse seg og ikke forvente at alt blir lagt til rette for de akkurat slik de vil resten av livet?

Sv: Kresne barn
 

JEG tror at så lenge det er snakk om MAT og ikke snop så forteller kroppen HVA den trenger og hva den vil ha.. Og da MÅ jeg stole på ungas intuisjon at om i dag VIL jeg ha fisk og brokkoli og fløte, eller at nå MÅ jeg ha kylling og paprika..
Bare tenk på deg selv som gravid??? Mange damer fikk jo rare lyster i matveien, kanskje kroppen ER slik hele tiden, men at man merker det mer under en graviditet?? Jeg fikk utrolig sug på kinakål da jeg gikk gravid, og ble dårlig av brunsaus og poteter... Jeg blir den dag i dag dårlig av brunsaus og poteter, men du verden hvor mye jeg savner det!

Sv: Kresne barn
 

Har bare en ting å si jeg...
Det er ingen unger som sulter ihæl på pur trass!

Sv: Kresne barn
 

Jeg bare MÅ kaste bensin på bålet her, og si: ÆSSSJ!!:D
Jeg kan ikke fordra dansk salami. Jeg blir fysisk dårlig av å se den og jeg orker ikke ta i den. Sist jeg fant en slik pakke gjemt i kjøleskapet, måtte jeg ta en lang grillklype og kaste den ut med. Etterpå måtte jeg vaske hele kjøleskapet. Stinker jo pyton av de greiene.:p

Til resten av diskusjonen. Alt det der med å venne barna og ikke venne barna til ting, være standhaftig og det der, er greit. Men det er jo tross alt ikke vits å stappe tåteflaska i kjeften på barna, som er fylt med brus, jus og saft og dette skal de gå å pimpe hele dagen. Eller som denne damen i England da som lot barna spise junkfood fordi de ikke skulle bli anorektikere og de skulle lære å like all mat - hun bare glemte å gi dem mat som ikke var stappet av sukker, stivelse, transfett og alskens stygge stoffer.

Jeg har heller ikke sansen for at barna SKAL spise det som blir servert. Av det utvikler de bare ett dårlig forhold til mat. Tenk om DU måtte sitte og spise masse mat som du egentlig vemmet deg over? Jeg er kresen selv, så jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg har yngre søsken og jeg husker jeg pleide å få snut som barn fordi foreldrene våre mente at søskene ikke ville spise maten om ikke jeg spiste maten. Men come on da...hvem orker å spise lungemos? Det er jo rett og slett grusomt å tvinge små barn til sånt:p. Videre prøvde de å lure meg til å spise mat med å ikke si hva det var som ble servert, med det resultat at i dag er jeg veldig skeptisk til alt som er ny mat. Jeg spiser garantert ikke maten om jeg ikke vet 100% hva det er snakk om. Jeg har sluttet å spise en hel rekke kjøttpålegg i voksen alder fordi jeg har funnet ut hva som egentlig er i dem, hehe.

Hør her, barn spiser ikke mat som de oppfatter som ekkel. Oppfatter de den som ekkel, kommer de ikke engang til å smake på den. De spiser kanskje heller ikke mat som oppfattes som kjedelig. De spiser ikke det fiskestykket og de grønnsakene du legger på fatet, men muligens hadde de spist det om det kom i en annen variant, f.eks på spyd. Spyd er morsomt! For det er jo en helt annen måte å spise maten på og da smaker den jo helt annerledes!;)

Så da kan man jo tilberede noe kjøtt eller fisk, grønnsaker og annet snadder og tre det lekkert på ett spyd og se hva som skjer. EVT. tre det på spydet først og tilberede etterpå :p

Jo morsommere maten er skjært til hjelper også. Den grilla paprikaen som er skjært til som prinsessekrone er myeeee bedre enn den vanlig skjærte paprikaen ;).

Det blir litt sånn som at disneyplasteret er mye bedre for vondt i sår enn vanlig, kjedelig norgesplaster.

Nå skal man jo ikke kimse av at noen ville ikke spise det uansett hvor gøy man har laget til maten, og det er også greit, men noe med det verste jeg veit er foreldre som da gir barna dessert, kjeks eller godterier o.l istedenfor. Totalt unødvendig. En annen ting er jo at er barnet mett, så har det heller ikke plass til dessert.

I barnehagen hadde vi en diskusjon om bursdag og feiring i skolen, hvorpå de fleste foreldre ble i harnisk, for barna deres skulle da ikke ha så mye sukker i seg og bla bla bla. Dette er de samme foreldrene som baker tusenogfjørti kaker til podens bursdag og serverer med brus, pølser og godteri. Så når det kom bursdag til gards bestemte jeg meg for at her skulle vi prøve noe nytt.

Jeg bakte EN kake, kjøpte inn frukt, godteri, kjøtt, ost, minibunner og grønnsaker. Vi laget grillspyd, lot barna lage sine egne minipizzaer og overlot showet til dem. Barna ville nok ikke spise det der, fikk jeg beskjed om. Når de obligatoriske timene var gått, var det fritt for frukt, det var spist litt kake (vel, mesteparten lå vel i plena mi), spydene og pizzaene var borte, og godteriet var urørt. Hvilket styrker min teori om at dersom barna får velge, så spiser de, bare maten appellerer. Bare ikke bruk ananas som fyll - det lå avpillet og strødd overalt (men det er forståelig, så stygt som det er):D

BTW; Hva ville du valgt av tallerken med en krakket potet, en ihjelstekt biff og en øse grønnsaker, eller en tallerken dandert fint med nydelig stekt biff, danderte grønnsaker tilbredt til perfeksjon og muligens en bakt potet med en liten dæsj urtesmør?

Sv: Kresne barn
 

Ikke på trass, nei. Og kanskje sulter de ikke ihjel heller. Men jeg er overbevist om at unger kan sulte på seg mangelsykdommer, som følge av at de har vegring mot enkelte typer mat, spiseforstyrrelser eller kall det hva du vil. Det er f.eks. ikke helt uvanlig at barn får jernmangel fordi de spiser for lite, og for lite variert.

Sv: Kresne barn
 

Jeg tror de kan få minst like mye mangelsykdommer av at foreldre lager for ensforming mat, og bruker for mye ferdigmat også :ja:

Sv: Kresne barn
 

Og det er da jeg kjenner trang til å spørre: hvem er det som har bestemt hvem i familien som skal avgjøre middagen? Hvis det var slik at man skulle lære å tilpasse seg, da burde det også gå på omgang i familien å velge middag. I realiteten er det ofte slik at det er en av de voksne (svært ofte mor) som bestemmer middagen for hele familien. I såfall må altså de andre tilpasse seg MEG.

Det virker ikke spesielt rimelig. Så i såfall måtte vi altså bestemt hver 4. dag. Mor en dag, far en dag, storebror en dag, og lillesøster en dag. Velger da lillesøster pannekaker med tomatsuppe, så har vi vel bare med å spise det da, vi kan vel ikke forvente at verden tilpasses oss, selv om vi har valgt lavkarbo?

Den dagen at alle familiemedlemmer over 3 år for bestemme like mye er jeg tilhenger av tankegangen om tilpasning. Inntil da, så lenge jeg er sjefen, så anser jeg det som mitt ansvar (som sjef) å tilrettelegge slik at maten tilpasses alle til en viss grad. Om ikke annet veksle slik at alle av og til får favoritten sin. (Og av og til sørge for alternativ mat til den eller de som ikke orker hovedretten).

Sv: Kresne barn
 

Helt klart. Men her var det "sulting og trass" Nannah kommenterte.

Sv: Kresne barn
 

Jeg syns det er rett og rimelig at barn får være med og velge middagene. Da får de også mye mer eierskap/mer forhold til det som blir servert og ikke bare får det tredd nedover hodet. Vi fikk alltid velge 1-2 middager pr uke. Problemet var at jeg alltid valgte torsk og bruttern alltid kjøttkakaer... Så det ble innført at vi ikke kunne velge det samme to ganger på rad :) Funket kjempefint (selv om jeg alltid har hatet kjøttkaker.. Men siden det var "hans dag" så spiste jeg litt, og mest grønnsaker). Fra jeg var 15 jobbet jeg i butikk så da var det ofte jeg som handlet med ting hjem, og fikk da enda mer bestemmelsesrett. Og fra da jeg var 16 laget jeg middag 1-2 dager i uka når mamma var på skolen. Da bestemte jeg ofte hva jeg ville lage, og det hadde jeg mye større grunnlag for fordi jeg hadde fått være med på planlegginga tidlig.